Henrettelse med elefant
From Wikipedia, the free encyclopedia
Henrettelse med elefant (persisk: زير پى ِپيل افكندن, bokstavelig «å kastes under en elefants føtter») var i flere tusen år en vanlig henrettelsesmetode for dem som ble dømt til døden i Sør- og Sørøst-Asia, spesielt i India. Asiatiske elefanter ble brukt til å knuse, slite i stykker eller torturere fanger ved offentlige henrettelser. De trente dyrene ble brukt enten for å drepe offeret umiddelbart eller utsette det for tortur over en tid. I kongelig tjeneste representerte elefantene både herskerens absolutte makt og hans evner til å kontrollere ville dyr.
Bruken av elefanter til å henrette fanger forskrekket europeiske oppdagelsesreisende, og ble nedtegnet i mange reiseskildringer og livshistorier fra Asia. Henrettelsene ble til slutt forbudt av europeiske koloniherrer som tok kontroll over regionen på 1700- og 1800-tallet. Selv om denne bruken av elefanter i hovedsak ble benyttet i Asia, har også metoden blitt brukt i vestlige makter, som i Roma og Karthago, spesielt i forbindelse med avstraffing av soldater som gjorde mytteri.