Høvisk litteratur
From Wikipedia, the free encyclopedia
Høvisk litteratur (av tysk höfisch, «hoff-»), ridderromaner eller middelalderens romanser er diktning som er knytta til aristokratisk ideologi og kultur under en føydal samfunnsordning i europeisk middelalder. Den høviske diktninga hadde sin storhetstid i høymiddelalderen på 1100- og 1200-tallet, og ble gjerne fremført av trubadurer. Forfatterne kan være anonyme eller navngitt. Høvisk diktning finnes både i dikt- og prosaform, og både som lengre (ridderromaner) og kortere fortellinger (lais). Den mest vanlige formen både i romanene og i lais er åttetakters parrima vers.
Det internasjonale begrepet oppsto i Frankrike på 1100-tallet, og pekte på litteratur skrevet på romansk folkespråk, roman eller romanse, med høviske motiv, vanligvis med riddere og opphøyde damer. Et vanlig tema i den høviske diktninga er livslang og gjerne skjebnebestemt kjærlighet mellom mann og kvinne. I romanen Tristan og Isolde, drikker de to hovedpersonene en drikk som binder dem erotisk og åndelig til hverandre for resten av livet, og får dem til å trosse enhver hindring for å få være nær hverandre – med dødelig utgang.
En fremstående forfatter var hoffdikteren Chrétien de Troyes som også ble oversatt gjentatte ganger til norrønt ved det norske hoffet under kong Håkon Håkonsson. Tristan og Isolde er en berømt roman breton, som også ble oversatt til norrønt under tittelen Trístrams saga ok Ísondar på første halvdel av 1200-tallet.