Ild
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ild (fra norrønt eldr) [1] er et resultat av at energi blir frigjort som lys og varme når et material reagerer med oksygen.[2] Flammer er den synbare delen av ild. Om det blir varmt nok kan gasser bli ionisert til å frambringe plasma.[3] Avhengig av substansen som brenner, og utvendig forurensning, kan flammenes farge og ildens intensitet være forskjellig.
Ild er en hastig selvforsterkende oksidasjonsprosess der brennbare gasser dannes ut fra et brensel:
- C + O2 → CO2
Dette er en eksoterm reaksjon. Det begynner med at brenselet blir utsatt for en ytre energikilde, for eksempel et lyn eller en gnist. Senere blir den vedlikeholdt ved hjelp av sin egen frigivelse av energi. Mer presis betyr ild en kontrollert forbrenning, mens en ukontrollert ild kalles en «brann». Forbrenning uten flammedannelse kalles for «glødeild». For at ild skal dannes, trengs det oksygen, brennbart materiale og varme. Dette kalles også «branntrekanten».
Ukontrollert ild på et uheldig sted kalles ildebrann eller bare brann. For å minske skade og oppnå tilfredsstillende brannsikkerhet finnes det ulike tiltak for brannvern: Brannvesen, brannalarm, brannslukkingsapparat og brannstige. En eksplosjon kan oppstå om ilden brenner tilstrekkelig raskt for å gi opphav til en trykkbølge ved at gassene ekspanderer. For å få prosessen til å gå raskt, det vil si kraftigere eksplosjon, er det viktig å ha rett mengder gasser. Om det derimot er et kraftig undertrykk ved en rask forbrenning, bygges en implosjon, der omgivelsene suges inn mot sentrum, til sentrum er mettet, hvorpå alt trykkes ut igjen. Eksplosjoner og implosjoner ser derfor like ut.
Før moderne virkemidler som lighter eller fyrstikker, ble det gjorde opp ild ved å bære med seg glødende kull; ved å slå flint mot stål; ved å skape friksjonsvarme ved å gni eller bore; eller ved å presse luft sammen.