Indoariske språk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Indoariske språk er en gren av den indoeuropeiske språkfamilien. De er framfor alt utbredt i Sør-Asia. Sammen med de iranske språkene og nuristanispråkene danner de den indoiranske undergruppa av indoeuropeiske språk. De til sammen over 100 indoariske språkene som snakkes i dag, har rundt én milliard brukere, først og fremst i nordlige og sentrale India, i Pakistan, Bangladesh, Nepal, Sri Lanka og på Maldivene. Blant de viktigste indoariske språkene er hindi, det nært beslektede urdu, bengali, ytterligere regionale indiske språk samt det klassiske språket sanskrit.
Indoariske språk | |||
---|---|---|---|
Region | Det indiske subkontinent | ||
Antall brukere | Ca. 1,2 milliarder | ||
Lingvistisk klassifikasjon | Indoeuropeisk Indoiransk Indoariske språk | ||
Videre inndeling | |||
Inndeling | Delt inn geografisk, ikke genetisk (se klassifisering nedenfor) | ||
Språkkoder | |||
ISO 639-2 | inc | ||
ISO 639-5 Hierarki | inc ine : iir : inc | ||
Glottolog | indo1321 | ||
Portal: Språk | |||
De indoariske språkene er ikke i slekt med de dravidiske språkene, som tales i sørlige India, men gjennom langvarig språkkontakt har de utvikla mange fellestrekk. På grunn av et stort antall folkevandringer og den gjensidige språkkontakta i området, har inndelinga av de indoariske språkene i genetiske undergrupper, samt det å sette skiller mellom de enkelte språkene og dialektene, bydd på problemer.
De indoariske språkene er i stor grad analytiske. Den grunnleggende ordstillinga i alle språkene er subjekt–objekt–verb. Det mest karakteristiske trekket fonologisk sett er det store antallet plosiver. Flere av dagens indoariske språk benytter en rekke ord som er lånt inn direkte fra sanskrit.