Johannes av Brienne
From Wikipedia, the free encyclopedia
Johannes av Brienne (Johannes I, født ca. 1170, død 27. mars 1237) var konge av Jerusalem fra 1210 til 1212, regent fra 1212 til 1225, og keiser i Det latinske riket i Konstantinopel fra 1229 til 1237. Han var yngste sønn av grev Erard II av Brienne, en rik adelsmann fra provinsen Champagne. Johannes var egentlig tiltenkt en kirkelig karriere, men etter at broren, Walter III av Brienne, døde overtok han styret i Brienne på vegne av sin yngre nevø Walter IV av Brienne som bodde i Sør-Italia.
Johannes av Brienne | |||
---|---|---|---|
Født | 1158[1] | ||
Død | 23. mars 1237 Konstantinopel | ||
Beskjeftigelse | Konge av Jerusalem | ||
Embete | |||
Ektefelle | Maria av Montferrat (1210–)[2][3] Berengaria of León (1223–)[2][3] Stephanie of Armenia (1214–)[3] | ||
Far | Erard II, Count of Brienne[2] | ||
Mor | Agnès of Montfaucon[2] | ||
Søsken | William of Brienne Walter III, Count of Brienne | ||
Barn | Isabella II of Jerusalem[2] Marie of Brienne Jean de Brienne Louis of Brienne[2] Alphonse de Brienne[4][5] | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Jerusalem | ||
Gravlagt | Basilica di San Francesco Foucarmont Abbey | ||
Våpenskjold | |||
I 1210 ble han gift med dronning Maria av Montferrat i Kongeriket Jerusalem og da Maria døde i 1212 ble han regent for deres nyfødte barn, Isabella II av Jerusalem. Han var regent fram til Isabella giftet seg med Fredrik II av Det tysk-romerske rike og selv overtok kongemakten. Fra 1229 var han medkeiser i Det latinske riket (det tidligere Østromerriket) i Konstantinopel, og han ble kronet til keiser i 1231.