John Wilkes
From Wikipedia, the free encyclopedia
John Wilkes (født 17. oktober 1725 i London, død 26. desember 1797 samme sted) var en engelsk radikaler, journalist og politiker.
John Wilkes | |||
---|---|---|---|
Født | 17. okt. 1725[1] London | ||
Død | 26. desember 1797 (72 år) London | ||
Beskjeftigelse | Journalist, politiker, duellant | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Universitetet i Leiden | ||
Ektefelle | Mary Meade | ||
Far | Israel Wilkes | ||
Mor | Sarah Wilkes (Heaton) | ||
Søsken | Mary Hayley | ||
Barn | Mary | ||
Parti | Radicals | ||
Nasjonalitet | britisk | ||
Gravlagt | Grosvenor Chapel, Mayfair | ||
Medlem av | Royal Society (1749–) | ||
Utmerkelser | Fellow of the Royal Society | ||
Han ble først valgt som medlem av parlamentet i 1757. I en valgstrid i valgkretsen Middlesex kjempet han for rettighetene til sine velgere, framfor de til Underhuset, for bestemme deres representanter. Rasende tilhengere av Wilkes, som protesterte mot at han var blitt fengslet, ble 1768 undertrykt i en massakre etter soldater åpnet ild mot dem i St George's Fields i London. I 1771 var han medvirkende til å tvinge regjeringen til godta trykkerienes rett til å utgi ordrette redegjørelser av debattene i parlamentet. I 1776 kom han med det første lovforslag for parlamentarisk reform i det britiske parlamentet.
Under den amerikanske uavhengighetskrigen støttet han de amerikanske opprørerne, noe som gjorde ham ytterligere populær blant de amerikanske whigene. I 1780 kommanderte han imidlertid en militsstyrker som bidro til å slå ned Gordonopptøyene, noe som ødela hans popularitet hos mange radikalere. Det markerte et vendepunkt og fikk ham i økende grad til å omfavne konservativ politikk som førte til misnøye blant progressive radikalere til lavlønnete landeiere. Det var medvirkende til at han tapte sitt parlamentssete i Middlesex i valget i 1790. I en alder av 65 år trakk Wilkes seg tilbake fra politikken og tok del i progressive samfunnsreformer som den katolske emansipasjon (lemping av restriksjoner mot katolikker) på 1790-tallet som følge av den franske revolusjon. I løpet av sitt liv, hovedsakelig for hans virksomhet som skribent, fikk han et omdømme som en libertiner.