Kinesiske tegn
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kinesiske skrifttegn eller Hanzi (tradisjonell kinesisk: 漢字 forenklet kinesisk: 汉字, pinyin: Hànzì; Hàn-folkets skrifttegn, også kalt sinogrammer) er et sett på flere tusen fonetisk-piktografiske tegn som brukes for å skrive kinesisk, japansk, koreansk, og også eldre former for vietnamesisk. Tegnsettet er i Taiwan, Korea og Japan kjent som henholdsvis hancha, hanja, og kanji. Hvert enkelt tegn representerer én stavelse. 30% av tegnene i daglig bruk er enstavelsesord. Resten er flerstavelsesord hvor et tegnenes betydning avhenger av hvilke(t) tegn det står sammen med. De fleste ord krever to tegn for å uttrykkes.[1]
I tillegg til regionale varianter skilles det gjerne mellom to sett av tegn, ett tradisjonelt sett og ett forenklet sett som ofte har færre strøk pr. tegn. Det tradisjonelle settet brukes i dag på Taiwan og i Hongkong, mens det forenklede settet offisielt er standarden i Fastlands-Kina, og blant kineserne i Singapore og Malaysia.
På tross av at kinesisk talespråk har like store indre forskjeller som forskjellene mellom enkelte europeiske språk, er Hànzì felles (med mindre unntak for kantonesisk). Dersom kinesere ikke er i stand til å snakke seg imellom, kan de ty til å skrive ned tegn isteden. Selv om lesningen til et enkelt tegn kan variere stort i ulike geografiske områder, vil en lett kunne plukke opp lydforandringen og dermed tilnærme seg den lokale dialekten tegn for tegn. Det kinesiske språket kan derfor sies å være forankret i hànzì (skriftspråket), ikke hànyǔ (talespråket).