Majdanek
nazistisk tilintetgjørelsesleir From Wikipedia, the free encyclopedia
Konzentrationslager Majdanek (tysk navn: Konzentrationslager Lublin) var en tysk konsentrasjons-og tilintetgjørelsesleir i utkanten av den polske byen Lublin. Leiren ble anlagt i oktober 1941 med sovjetiske krigsfanger som de første internerte der. Tvangsarbeidere ble holdt i leiren som også ble brukt som lager for klær og andre eiendeler tatt fra drepte i andre leirer. Massemord begynte i Majdanek høsten 1942 blant annet med bruk av gasskammer. Vilkårlige drap av enkeltfanger pågikk utenom massedrapene. Leiren ble tømt for fanger våren og sommeren 1944, og sovjetiske styrker inntok Majdanek 24. juli 1944.[1][2][3] Det første rettsoppgjøret ble holdt i november 1944 mens krigen pågikk.[4]
| Majdanek | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Stiftet | 1941 | ||
| Land | Polen | ||
| Nettsted | www.majdanek.eu | ||
 Majdanek 51°13′22″N 22°35′55″Ø | |||
Omkring 100 000 personer døde i Majdanek fra november 1941 til januar 1944, de fleste dødsofrene var jøder. En stor del døde på grunn av hardt arbeid, mishandling, sykdom og sult. Det er usikkert hvor stor andel som ble drept i gasskammer.[5] Under Aktion Erntefest 3. november 1943 ble opp mot 18 000 massakrert ved skyting.
I likhet med Auschwitz var leiren underlagt SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt (WVHA) og Inspektoratet for konsentrasjonsleirene. Auschwitz og Majdanek var de to WVHA-leirene som medvirket til holocaust ved bruk av gasskammer. Majdanek inngikk i Heinrich Himmlers plan om gjøre Lublin til senter for SS' industrivirksomhet basert på slavearbeidere og særlig med sikte på forsyninger til krigføringen på østfronten. Himmler ga i juli 1941 Odilo Globocnik ordre om å anlegge en leir for 25 000 til 50 000 fanger. Leiren ble offisielt omtalt som krigsfangeleir, Kriegsgefangenenlager der Waffen-SS, Lublin, blant annet for å unngå motstand fra Lublins sivile administrasjon. Navnet Majdanek kommer av forstaden Majdan Tatarski der leiren ble plassert. Leiren ble i februar 1943 offisielt Konzentrationslager Lublin. Anlegget ble etterhvert utvidet til fem områder hver med kapasitet til 25 000 fanger, den siste utvidelsen var i arbeid da leiren ble frigjort i 1944.[6]
I motsetning til mange nasjonalsosialistiske konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleirer var ikke Majdanek gjemt unna i en fjern skog eller skjult av naturlige barrierer. Den var heller ikke omgitt av noen «sikkerhetssone». Leiren ble etablert i oktober 1941 under ledelse av Odilo Globocnik etter Heinrich Himmlers ordre, etter at Himmler besøkte Lublin juli 1941.[7] Majdanek var en SS-kontrollert krigsfangeleir under kommando av Karl Otto Koch. Den ble offisielt forandret til konsentrasjonsleir i februar 1943. På grunn av Himmlers planer for Lublin ble Majdanek i stor grad styrt av SS- og politisjefen (Globocnik) og mer involvert i SS' aktiviteter enn andre leirer. Orpo og Sipo administrerte hver sine spesielle deler av leiren. Himmler planla germanisering av området og Globocnik internerte fordrevne etnisk polske familier i Majdanek for senere overføring til tvangsarbeid i Tyskland. I forbindelse med Aksjon Reinhardt brukte Globocnik leiren til holde jøder til tvangsarbeid inntil de ble utryddet. Majdaneks gasskamre ble brukt til å avlaste avlivingsanleggene i Sobibor, Belzec og Treblinka.[6] Da de første sovjetiske krigsfangene ankom hadde leiren bare fire brakker og mangelen på innkvartering gjorde at fangene søkte ly i huler i bakken.[8]
Leiren har sitt navn fra Lublin-distriktet Majdan Tatarski[6] («Den lille parken») og ble gitt dette navnet i 1941 av de fastboende som var klar over dens eksistens.
Internerte i leiren
På det meste hadde leiren 50 000 innsatte. På nyåret 1942 ble det besluttet å utvide Majdanek til å kunne ta 250 000 innsatte. Mellom april 1942 og juli 1944 ble leiren brukt som utryddelsesleir ved hjelp av gasskamre og krematorier. Majdanek var en av to dødsleirer som brukte Zyklon B i gasskamrene. Imidlertid ble også karbonmonoksid brukt.
Fra april 1942 til Aktion Erntefest 3. november 1943 var det store flertallet jøder. Anslagsvis 74 000 til 90 000 jøder ble deportert til leiren, flertallet var fra Polen (Warszawa, Lublin-området og Bialystok). Minst 17 500 kom fra andre land: 8500 fra Slovakia, 3000 Riksprotektoratet, 3000 fra Tyskland og Østerrike, 2000 fra Frankrike, Nederland og Hellas. Etnisk polske var den største minoriteten i leiren. For eksempel i august 1943 var det 16 200 internerte hvorav 9105 jøder og 3893 etnisk polske. I tillegg var det blant annet tsjekkere, sivile ukrainere og sovjetiske krigsfanger. Majdanek ble dels brukt som transittleir for fanger som ble sendt vestover på tvangsarbeid. Sommeren 1943 var det opp til 23 000 internerte slik at leiren da var den tredje største etter Auschwitz og Sachsenhausen.[6]
En egen kvinneleir hadde 7800 internerte i 1943. Omkring 6 % av de internerte var barn. I midten av mars 1944 var det 843 jøder i leiren, noen av disse hadde blitt overført fra underleirer; våren 1944 ble noen drept i gasskamrene i Majdanek og resten ble overført til Auschwitz og Plaszow. I april 1944 var leiren nesten tømt og i juni ble bondefamilier internert for å anlegge befestninger. Tyskerne forlot leiren 22. juli 1944 og da sovjetiske styrker ankom neste dag fant de rundt 500 sovjetiske krigsfanger og over 1000 polske bønder etterlatt.[6]
I henhold til data fra Majdanek statsmuseum var det 300 000 fanger som var innom leiren. Av disse var 40 prosent jøder og rundt 35 prosent polakker. Andre nasjonaliteter som var fanger var belarusere, ukrainere, russere, tyskere, østerrikere, franskmenn, italienere og nederlendere.
Majdanek leverte slavearbeidere til ammunisjon- og våpenfabrikken Steyr-Daimler-Puch.
Evakuering
Leiren ble stengt i juli 1944 men det var bare krematoriene som ble ødelagt før Den røde armé ankom. Dette førte til at Majdanek er den holocaust-relaterte leiren som er best bevart. Omtrent 1000 fanger ble sendt på dødsmarsj, men Sovjetarmeen fant tusenvis av fanger, hovedsakelig krigsfanger, i leiren da de kom. De fant også store mengder bevis for massemordet som hadde blitt utført der.
Etter frigjøringen
Sovjetarmeen forandret leiren i 1944 til en NKVD-leir der tusenvis av polske motstandkjempere fra Armia Krajowa og NSZ ble plassert.
Det finnes en permanent utstilling i United States Holocaust Memorial Museum med store mengder sko som har tilhørt ofre fra Majdanek.
I oktober 2005 dro 4 overlevende fra Majdanek tilbake til leiren og hjalp arkeologer med å finne rundt 50 objekter som hadde blitt gjemt av innsatte. Objektene var blant annet gifteringer, klokker, øreringer og mynter.
.jpg)
Himmler beordret i juli 1941 Odilo Globocnik til å anlegge en leir for sovjetiske krigsfanger, senere kjent som Majdanek. Leiren var svært stor sammenlignet med de eksisterende fangeleirene sommeren 1941.[9] Leiren dekket til slutt et areal på 2700 dekar (2,7 km2) og begynte et par kilometer øst for Lublin sentrum. De første internerte var 5000 sovjetiske krigsfanger som ble henrettet i løpet av to måneder.[10]
Himmler skisserte Majdanek som en leir for 25 000 fanger, mens Globocnik ville ha en leir til 150 000 tvangsarbeidere til bekledningsindustrien og 100 000 sovjetiske krigsfanger. Mangel på byggematerialer gjorde at Globocnik i første omgang måtte nøye seg med 50 000. Majdanek var en stor leir, omgitt av strømførende piggtråd og 18 vakttårn. Leiren var få kilometer fra Lublin sentrum og ingen hemmelighet. Majdanek hadde syv gasskamre. Etter at Majdanek ble befridd av sovjetiske styrker ble den første rettsprosessen avholdt i Lublin i november 1944 og åtti SS-menn ble dømt.[4]
På grunn av manglende arkiver har det alltid vært vanskeligere å estimere drapstallene i Majdanek, sammenlignet med andre tilintetgjørelsesleirer. Sovjetiske myndigheter hevdet i juli 1944 at det var rundt 400 000 jødiske ofre og 1 500 000 andre ofre av forskjellige nasjonaliteter.
I 1961 estimerte Raul Hilberg at det var rundt 50 000 jødiske ofre. Imidlertid oppgir andre kilder, blant annet leirens museum, at tallene er 100 000 jødiske ofre og 200 000 ofre av diverse nasjonaliteter.
Den nyeste forskning som er utført av lederen for den vitenskapelige avdelingen ved Majdanek museum, Tomasz Kranz, oppgir 78 000 ofre, av disse var 59 000 jøder.[11]
Forskjellene i de ulike anslagene skriver seg fra ulike metoder brukt til estimatene og mengden bevis tilgjengelig for forskerne. De sovjetiske anslagene var gjort med en enkel metode – det ble antatt at antall ofre mer eller mindre korresponderte med krematorienes kapasitet. Senere undersøkelser har involvert flere bevis og brukt arkiver med informasjon om deportasjoner og folketellinger i tillegg til nazistenes egne arkiver. Raul Hilbergs 1961-måling, som også benyttet disse arkivene, stemmer godt med Kranzs rapport.
Aktion Erntefest
Målet med Aktion Erntefest («operasjon høstfest») var å drepe alle gjenværende jøder i Lublin-området i en rask og overraskende operasjon. Jødene ble skutt og dumpet i massegraver i leirene Majdanek, Trawniki og Poniatowa. Erntefest var den største enkeltmassakren under holocaust.[12][13][14][15] Operasjon Erntefest avsluttet Aksjon Reinhardt.[16][17] Erich Mushfeldt eller Jakob Sporrenberg ledet massakren og Hermann Höfle var trolig koordinator for operasjonen.[18] Operasjonen ble beordret av toppsjef i SS Heinrich Himmler sammen med HSSPF Friedrich-Wilhelm Krüger.[19][20][21]
I Majdanek begynte forberedelsene i slutten av oktober. Noen hundre fanger grov tre dype grøfter i en åker sør for krematoriet. Gravearbeidet gikk i skift døgnet rundt. Fangene ble fortalt at grøftene var forsvarstiltak mot stridsvogner. Hver grøft var omtrent 100 meter lang, 2 meter dyp og 3 meter bred. To spesielle politibiler med kraftige høyttalere ble stilt opp for å overdøve lyden av massakren. Tidlig på dag ble jøder fra andre steder i Lublin ført til Majdanek.[22] Massegravene ved Majdanek var anlagt i sikksakk-mønster trolig for å gi inntrykk av at de var et forsvarsanlegg.[23][24][25]
Etter oppstilling og opptelling klokken 5 om morgenen 3. november ble jøder skilt fra andre fanger og marsjert nakne mot grøftene. En tett rekke av bevæpnede politimenn sto oppstilt langs gangveien til henrettelsesstedet. Jødene ble sendt i grupper på omkring 10 ned i grøften der de ble skutt og drept. Kvinner og menn ble henrettet hver for seg, barna ble drept sammen med mødrene. Skytingen pågikk uten pause til klokken 17 på ettermiddagen.[26][27][28][29][30]
Ofrene ble tvunget til å legge seg i massegraven med ansiktet ned på de som allerede var drept.[31] Dette var den såkalte sardinmetoden tatt i bruk av Friedrich Jeckeln.[30] Det var tilfeller av selvmord og motstand blant de som ventet på å bli henrettet.[31] Ifølge Konrad Morgens rapport var det bare to eller tre bødler i arbeid ved hver massegrav, og disse skytterne fikk hjelp av to-tre personer som etterfylte magasinene.[32]
I Majdanek ble mellom 16 500 og 18 000 personer drept i løpet av 3. november 1943.[33] I Majdanek var 8100 av de drepte opprinnelige internerte der (øvrige var fra andre leirer eller anlegg i området) og det var 1660 kvinner blant de drepte i Majdanek.[34]
- Karl Otto Koch (september 1941 til august 1942), tidligere kommandant for Buchenwald.[6]
- Max Koegel (august 1942 til oktober 1942), tidligere kommandant for Ravensbrück.[6]
- Hermann Florstedt (oktober 1942 til september 1943), tidligere nestkommanderende i Buchenwald.[6]
- Martin Weiss (september 1943 til mai 1944)[35]
- Arthur Liebehenschel (mai 1944 til 22. juli 1944), tidligere kommandant for Auschwitz.[6]
I oktober 1942 ankom flere kvinnelig SS-soldater fra Ravensbrück konsentrasjonsleir i Tyskland, der de hadde vært trent. Disse kvinnene var blant annet Elsa Ehrich, Hermine Braunsteiner, Hildegard Lachert og Rosy Suess. Elisabeth Knoblich var en av de mest hensynsløse ansatte i leiren. Hun var så brutal og sadistisk at selve hennes felles Aufseherinnen (= oppsynskvinner, kvinnelige voktere) fryktet henne og kalte henne Halt-die-Klappe (= Hold kjeften). Da Sovjetarmeen frigjorde Majdanek, fant de mengder av bevis for den hensynsløse atferden til de kvinnelige vaktene.
SS henrettet Koch og Florstedt i 1945 for korrupsjon og underslag etter rettssak i 1944 ledet av Konrad Morgen. Hermann Hackmann (1913-1994), Schutzhaftlagerfürher og Kochs nestkommanderende, ble dømt til døden sammen med Koch uten at dommen ble iverksatt og han sonet i Dachau. Weiss gjorde en viss forbedring av arbeidsvilkårene i leiren.[35][6][36] Under Koch var forholdene særlig brutale.[37] Hackmann og Koch ble etterforsket i 1942 for tjenesteforsømmelse etter sovjetisk krigsfanger rømte. Koch ble da avsatt som kommandant og Hackmann ble sendt til Jugoslavia.[38]
Hackmann ble Buchenwald-prosessen i 1947 dømt til døden, straffen ble omgjort til fengsel og Hackmann slapp ut i 1955. I den tredje Majdanek-prosessen i Düsseldorf ble Hackmann 1981 dømt til ti års fengsel for medvirkning til 141 mord. Majdanek-prosessene pågikk i over 30 år og var den mest langvarig delen av rettsoppgjøret.[39][40] Hackmann hadde før Majdanek arbeidet i blant annet Buchenwald og Esterwegen konsentrasjonsleirer. Hackmann opptrådte i dokumentarfilm om rettsoppgjøret laget av Eberhard Fechner.[41] Under Fechners intervju forsnakket Hackmann seg og brukte nazislang om de sovjetiske krigsfangene: Untermenschen. Under intervjuet over 30 år etter Majdanek var Hackmanns perspektiv fortsatt mangelen på arbeidskraft fordi de sovjetiske krigsfangene var døde eller for syke til å arbeide.[42]
Sovjetiske og polske myndigheter avholdt to rettsoppgjør i henholdsvis 1944 og 1946-1948 i forbindelse med Majdanek. Vesttyske myndigheter etterforsket 387 personer for forbrytelser i Majdanek og før den tredje Majdanek-prosessen 1975 var ingen stilt for retten. I 1970-årene var offentligheten i Vest-Tyskland blitt mer kritisk til måten rettsoppgjøret ble gjennomført og studentopprørert på slutten av 1960-årene hadde ført til en radikalisering av journalister og lærere. Samtidig var høyreorienterte aktive med holocaustbenektelse og medvirket til koordinering av forsvaret og deres vitner. Gudrun Burwitz, Heinrich Himmlers datter, medvirket til Die Stille Hilfe für Kriegsgefangene und Internierte (en organisasjon som bisto fengslede SS-folk).[43]
I 1979 gikk det vesttyske parlamentet inn i sin fjerde runde om foreldelsesfristen for mord og folkemord, etter at debattene i 1960, 1965 og 1969 bare hadde utsatt avgjørelsen. Et halvt år etter at fjernsynsserien Holocaust ble vist i Vest-Tyskland, stemte parlamentet med 253 mot 228 stemmer for at mord og folkemord ikke lenger kunne foreldes. Holocaust bidro også til større oppmerksomhet om rettssaken mot vaktene i Majdanek, som pågikk i årene 1975-1981 - den lengste rettssaken mot krigsforbrytere gjennomført i Vest-Tyskland. De milde dommene og frikjennelsene ble nå møtt med hard kritikk, og avslørte det tyske rettsvesenets fallitt i møte med nazi-fortiden.[44]
Gjerde rundt Majdanek
Sko fra fanger i Majdanek
Et av Majdaneks disseksjonsbord
Majdanek
Ett av vakttårnene i Majdanek
- Kirsten Brunvoll
- Erling Bauck
- Alf Knudsen
- Tomasz Kranz, Ewidencja zgonow i smiertelosc wiezniow KL Lublin, Zeszyty Majdanka, 2005, vol. 23, pp. 7–53.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
