Irak-krigen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Irak-krigen (også kalt Den andre gulfkrigen eller Operation Iraqi Freedom) var en krig som begynte 20. mars 2003, da styrker fra en amerikansk-ledet koalisjon startet et omfattende militært angrep på Irak med hensikt å invadere og okkupere landet. Krigen sluttet offisielt den 31. august 2010 da president Barack Obama erklærte at krigen var over.[10] Bakgrunnen for krigen var USAs påstander om at Irak var i besittelse av store mengder masseødeleggelsesvåpen. Men disse påstandene viste seg å være feilaktig.[11] Krigen var meget omstridt i store deler av verden[12] og etter hvert mistet den også mye av støtten blant amerikanerne.[13] I 2010 uttalte USAs forsvarsminister Robert Gates at «forutsetningen som rettferdiggjorde krigen, viste seg å være ugyldig».[14]
Irak-krigen | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Krigen mot terror | |||||||
Med klokken, fra øverst til venstre: en patrulje i Samarra; rivingen av statuen av Saddam Hussein i Bagdad; en irakisk soldat klargjør sitt våpen før en aksjon;en veibombe eksploderer i det sørlige Bagdad | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
USA Storbritannia Den nye irakiske hær Peshmerga | Saddam Husseins Irak
(Post-Saddam konflikt) Ba'athpartiets tilhengere Mahdi-hæren al-Qaida i Irak og andre opprørsgrupper | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
George W. Bush Barack Obama Robert Gates Donald Rumsfeld Tommy Franks George Casey David Petraeus Tony Blair Gordon Brown Brian Burridge Peter Wall Nouri al-Maliki Massoud Barzani Jalal Talabani | Saddam Hussein Abu Musab al-Zarqawi Abu Ayyub al-Masri Muqtada al-Sadr | ||||||
Styrker | |||||||
Koalisjonen: ~300 000 (mars 2003) ~177 000 (mars 2007) Private sikkerhetsstyrker: ~182 000 (118 000 irakiske, 21 000 amerikanske, 43 000 andre)[4][5] Kurdiske tropper: 50 000 (mars 2003) 175 000 (mars 2003) Ny-irakisk hær: 165 000 Irakisk politi: 227 000[6] | Irak under Saddam Hussein: 375 000+ regulære tropper Irak etter Saddam Hussein: Sunni oprørere: Ukjent Mahdi-Hæren: ~60 000[7][8] al-Qaida i Irak: 1 300+[9] | ||||||
Tap | |||||||
Se listen over døde og sårede | |||||||
Krigen kan også sees på som fortsettelsen av Gulfkrigen i 1991, med en lavintensiv krig 1991–2003 hvor USA og Storbritannia sporadisk angrep Irak.
Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt av USAs president George W. Bush utløp; den krevde at Iraks president Saddam Hussein og hans to sønner, Uday og Qusay, skulle forlate Irak. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum.
250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. I nord deltok rundt 50 000 kurdiske peshmergas med luftstøtte fra koalisjonen.
Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukten og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.
Det skulle vise seg at Bush sin erklæring var vel optimistisk. Irregulære styrker fortsatte kampen mot koalisjonen. Kampene sto både mellom koalisjonsstyrkene og irakiske opprørere, og mellom ulike grupper innen det irakiske samfunnet. Befolkningen har blitt påført store lidelser, og millioner er på flukt internt og til utlandet.
Det planlagte angrepet på Irak førte vinteren 2003 til enorme protestdemonstrasjoner i store deler av verden. Den 15. februar skal opp mot 10 millioner skal ha gått i tog til protest mot USA planer om å angripe Irak.[12] Blant annet protesterte rundt 60 000 i Oslo, 600 000 i London og rundt 250 000 i Berlin.[15][16] Ulike meningsmålinger i februar 2003 viste en massiv motstand mot å angripe Irak i de aller fleste land verden over.[17] I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse. Dette kom frem i en meningsmåling utført av Opinion i februar.[18] Den planlagte krigen hadde forholdsvis stor støtte blant USAs befolkning og størst var støtten fra hvite kristenkonservative.[19][20]
De siste amerikanske soldatene forlot landet søndag 18. desember 2011, over samme grenseovergang som de første styrkene benyttet under innmarsjen 20. mars 2003[21]
Etter at amerikanerne trakk seg ut startet iraks sjiamuslimske president, Nouri al-Maliki, å føre en stadig mer sekterisk politikk, som gikk på bekosting av den sunnimuslimske minoriteten i landet. Dette førte til stor frustrasjon hos sunnimuslimene og bidro sterkt til veksten og fremgangen til den ekstreme gruppen ISIL.[22][23] Våren og sommeren 2014 erobret gruppen flere byer i landet, og på høsten måtte USA igjen engasjere seg militært i Irak.