Krigserstatningene fra Tyskland etter andre verdenskrig
From Wikipedia, the free encyclopedia
Krigserstatningene fra Tyskland etter andre verdenskrig, ble etter pålegg fra de allierte, hovedsakelig gitt i form av naturalerstatning. De allierte demonterte industrielt utstyr i Tyskland, og overførte dette til sine hjemland. I tillegg ble Tysklands utenlandsformue beslaglagt. Det ble ikke i tillegg krevd kontant betaling (pengeerstatning).
Beslutningen om krigserstatningens form ble tatt av de allierte under Jaltakonferansen, og reglene ble videreutviklet i Potsdamavtalen. En avtale om fordeling av erstatningen fra de vestlige okkupasjonssonene, ble inngått i Paris i 1946.
Det ble i henholdsvis den britiske, den amerikanske og den franske okkupasjonssonen, demontert tilsammen 667 industrianlegg. I den sovjetiske okkupasjonssonen ble det demontert ca. 3 400 anlegg, som tilsvarte 30 % av Tysklands industrikapasitet i 1944.
Tyskland betalte en særskilt erstatning til Israel og sammenslutningen av jødiske organisasjoner kalt Claims Conference. Denne erstatningen ble avtalt i Luxembourg-avtalen fra 1952. Avtalen medførte forpliktelse for Tyskland til blant annet å yte pengeerstatninger.