Den amerikanske okkupasjonssonen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den amerikanske okkupasjonssonen (tysk: Amerikanische Besatzungszone), også kalt sørøstsonen, var en av fire okkupasjonssoner i Tyskland. Det var de allierte okkupasjonsmaktene som under opprettet sonene vest for Oder-Neisse-linjen etter Wehrmachts kapitulasjon i mai 1945. Okkupasjonssonene ble oppløst i 1949, ved dannelsen av Forbundsrepublikken Tyskland.
Etter opprettelsen av Forbundsrepublikken Tyskland i 1949, ble de alliertes kontroll videreført i okkupasjonsstatuttet. Statuttet ble opphevet ved Parisavtalene i 1955. En liten rest av de fire alliertes myndighet varte likevel helt til 1990, da de i to pluss fire-avtalen, ga sitt samtykke til Tysklands gjenforening.
Opprinnelig ble det under Jaltakonferansen i februar 1945, avtalt å opprette tre okkupasjonssoner i Tyskland: den amerikanske, den britiske og den sovjetrussiske. Senere ble også den franske okkupasjonssonen etablert, ved en fradeling av den amerikanske og den britiske sonen.[1]
Innenfor sin sone gjennomførte den amerikanske okkupasjonsmakten militær straffesak mot mistenkte krigsforbrytere på tysk side. Dachauprosessene (engelsk: Dachau Trials) var omfattet 489 saker gjennomført 1945-1948 inne i Dachau som da var gjort om til interneringsleir for mistenkte krigsforbrytere. Sakene ble ført mot blant andre mannskap fra leirene Buchenwald, Flossenburg og Mauthausen i tillegg til Dachau selv. Til forskjell fra Nürnbergprosessen som handlet om rikets toppledere, var de tiltalte i Dachau tjenestemenn på laveste nivå. Domstolen var satt som en amerikansk militærdomstol (dommerne og aktor var offiserer) og ble ført i henhold til amerikanske regler. Den amerikanske aktoren William Denson (32 år gammel) sto alene for 177 av sakene. Av disse ble 132 dømt til døden og dødsstraffen ble fullbyrdet for 97 (ved henging). Ilse Koch var gravid og Denson ba derfor om livstidsdom i stedet for dødsstraff, general Lucius D. Clay omgjorde straffen til fire års fengsel og Koch slapp ut etter to år.[2][3][4]