Landssvikanordningen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Landssvikanordningen var en provisorisk anordning av 15. desember 1944 om tillegg til straffelovgivningen om forræderi[1] vedtatt av den norske eksilregjeringen i London den 15. desember 1944. Den ble anvendt ved det norske landssvikoppgjøret.
Landssvikanordningen |
---|
Landssvikanordningen ble endret ved provisorisk anordning av 3. august 1945. Endringene[2] medførte ble anordningen mildnet på vesentlige punkter.[3] NS-medlemmenes solidariske erstatningsansvar ble lempet, bestemmelsene om utmåling av straffen ble strøket, herunder bestemmelsen om obligatorisk tap av allmenn tillit, og bestemmelsen om at idømt erstatning kunne inndrives hos den dømtes ektefelle (§ 32) ble også strøket.
Anordningens virketid ble forlenget ved lov 14. desember 1946 nr. 1 om at visse rettarbøter skal gjelda vidare,[4] ellers ville den i medhold av Grunnloven § 17 ha falt bort ved det 90. stortings oppløsning samme dag (14. desember 1946)[5]).[lower-alpha 1]
Anordningen avløste en tidligere provisorisk anordning som ble vedtatt 22. januar 1942, som også kriminaliserte medlemskap i Nasjonal Samling.[7]
Anordningen ble i 1947 etterfulgt av landssviklova.
Straffelovens bestemmelser om landssvik, §§ 86 og 98, omhandlet særlig grovt forræderi og viste ikke til en persons partimedlemskap. I Innstilling fra den av Justisdepartementet 12. mars 1941 oppnevnte straffelovkomite uttales det at nødvendigheten av å uttrykkelig forby NS-medlemskap: «Nå peker forræderne på at medlemskap i Nasjonal Samling og innrullering i Quislinghird ikke er blitt uttrykkelig forbudt i noen norsk lov, og at de derfor ikke har kunnet tenke seg at tilslutning til en politisk organisasjon ville være rettsstridig, da det i sin alminnelighet har vært ansett for en menneskerett å få anledning til å velge det politiske parti som stemmer med ens overbevisning. Komiteen finner det av betydning at en uttrykkelig lovbestemmelse avskjærer Quislingene fra fremtidig å føre denne tankegang i marken.»[8]