Mellomengelsk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Mellomengelsk (Middle English) er et begrep som omfatter det engelske språk fra omkring begynnelsen av 1100-tallet til slutten av det 1400-tallet. Perioden startet en tid etter normannernes erobring av England da den nye språkformen fordrev gammelengelsk eller angelsaksisk, og sluttet da Chancery Standard, en variant av London-engelsk, begynte å spre seg. Det var særlig innføringen av trykkpressen, som William Caxton sto for i 1470, som førte til at den nye standarden ble spredd. På den tiden ble en variant av den northumbriske dialekt, som var alminnelig i Nord-England, snakket i Sørøst-Skottland, og utviklet seg til skotsk språk. Det språket som ble benyttet i England etter denne tiden og fram til 1650, blir kalt tidlig moderne engelsk.
Mens gammelengelsk gjerne brukte sene vestsaksiske konvensjoner i rettskrivningen rett før normannerne erobret landet, hadde mellomengelsk en mye større variasjon, særlig i forhold til bruk av dialektformer. Man finner ikke spor av at det var større dialektforskjeller i talespråket i mellomengelsk periode enn tidligere. Dette signaliserer at Wessex, et viktig kulturelt sentrum i sen angelsaksisk tid, begynte å miste sin posisjon, og at lokale tradisjoner tok over. I løpet av århundrene som fulgte var det særlig Northumbria, London og East Anglia som utviklet seg til å bli litterære sentre og med egne fellesinteresser.