Nathalie Sarraute
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Nathalie Sarraute (1900–1999) var en fransk advokat og forfatter. Hun er knyttet til «den nye roman», en litterære fransk bevegelse som utviklet seg fra 1950-tallet og framover. Hennes første roman var Tropismer, skrevet i 1934, men først utgitt i 1939 og er den eneste som kom før krigen. Flere av hennes utgivelser har blitt oversatt til norsk.
| Nathalie Sarraute | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 18. juli 1900[1][2][3][4] Ivanovo[5] | ||
| Død | 19. okt. 1999[1][2][3][4] (99 år) 16. arrondissement[5] | ||
| Beskjeftigelse | Skribent,[6] romanforfatter, dramatiker,[6] dikterjurist, advokat, litteraturkritiker[6] | ||
| Utdannet ved | Lycée Fénelon | ||
| Ektefelle | Raymond Sarraute | ||
| Barn | Anne Sarraute Claude Sarraute | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Frankrike | ||
| Gravlagt | Chérence | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk[7][8] | ||
| Utmerkelser | Prix Formentor (1964) Grand prix national des Lettres (1982) | ||
| Periode | Nouveau Roman | ||
| Debut | Tropismer, 1939 | ||
| Debuterte | 1932 | ||
| Aktive år | 1932– | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Sarraute ble født som Natasja Ilinichna Tsjernjak (russisk: Ната́лья Ильи́нична Черня́к, Natalya Tsjernjak) i Ivanovo (den gangen kjent som Ivanovo-Voznesensk), 300 km nordøst for Moskva, i 1900 (skjønt hun refererte hyppig til sitt fødselsår som 1902, en dato som fortsatt siteres i enkelte referanseverker). Hun var datter av forfatteren Pauline (født Chatounovsky), og kjemikeren Ilya Tsjernjak.[9] Hun var av russisk-jødisk opphav. Som følge av at hennes foreldre skilte seg, tilbrakte hun sin barndom sendt fram og tilbake mellom Frankrike og Russland. I 1909 flyttet hun til Paris for godt sammen med sin far.
Sarraute studerte juss og litteratur ved Sorbonne. Hun hadde en særskilt begeistring for samtidslitteraturen og verkene til Marcel Proust og Virginia Woolf som begge påvirket hennes oppfatning av romanen. Senere studerte hun historie ved University of Oxford og sosiologi i Berlin før tok fransk eksamen i juss og ble advokat.
I 1925 giftet hun seg med Raymond Sarraute, også en advokat, og med ham fikk tre barn, alle døtre. I 1932 skrev hun sin første bok, Tropismes (Tropismer),[10] bestående av rekke korte skisser og memoarer som satte tonen for hele hennes forfatterskap. Romanen ble først utgitt i 1939, skjønt tyngden av den andre verdenskrig hemmet dens popularitet. I 1941 ble Sarraute avsatt fra sitt yrke for å være jøde grunnet nazi-lovene. I løpet av denne tiden gikk hun i dekning og gjorde samtidig forberedelser for å skille seg fra sin ektemann i et forsøk på å beskytte ham (skjønt de kom til sist til å holde sammen).
Sarraute døde 99 år gammel i Paris. Hennes datter, journalisten Claude Sarraute, ble gift med den franske akademikeren Jean-François Revel.
Sarraute henga seg til litteraturen. Hennes første bok etter krigen og mest framstående verk var Portrait d’un inconnu («Portrett av en ukjent mann», 1948), en bok som ble hyllet av Jean-Paul Sartre. Han refererte til den som en «anti-roman» og han bidra også med et forord. Til tross for framragende omtale, fikk hennes bøker kun oppmerksomhet av litterater, det samme skjedde med dens etterfølger, Martereau (1953).
Sarrautes essay L'Ère du soupçon (Mistankens tidsalder: essays om romanen, 1956) fungerte som et begynnende manifest for den litterære bevegelsen nouveau roman, «den nye roman», ved siden av Alain Robbe-Grillets Pour un Nouveau Roman («For en ny roman», 1963). Sarraute ble, sammen med Robbe-Grillet, Claude Simon, Marguerite Duras, og Michel Butor, en av personlighetene mest assosiert med framveksten av denne nye utviklingen i litteraturen. Den søkte på radikalt vis å omforme de tradisjonelle narrative fortellerfigurer og handlingsgang. Sarraute ble belønnet med prisen Prix international de littérature for hennes roman Les Fruits d'or (Gullfruktene, 1963), hvilket førte til større omtale og oppmerksomhet for forfatteren. De samme året begynte Sarraute også å arbeide som dramatiker, og skrev til sist sju skuespill, inkludert Le Silence (1963), Le Mensonge (1965) og Elle est là (1993). Som et resultat av hennes voksende popularitet og offentlige profil, ble hun invitert til å tale ved et antall litterære hendelser og begivenheter både i Frankrike og i utlandet.
Sarrautes forfatterskap, inkludert romanene Entre la vie et la mort («Mellom liv og død», 1968), L’Usage de la parole («Bruken av tale», 1980), og Tu ne t’aimes pas («Du elsker ikke deg selv», 1989), har blitt oversatt til mer enn 30 språk. Hennes bøker har ofte blitt referert til som «vanskelige» som et resultat av hennes eksperimentelle stil og opphevelse av tradisjonelle litterære konvensjoner. Sarraute feiret den litterære «karakter»s død og la hennes fremst verdisetting på skapelsen av en trofast avbildning av psykologiske fenomen, som i hennes lange novelle Les Fruits d'or, bestående utelukkende av indre monologer, og romanen Le Planetarium (Planetariet, 1959) som fokuserte på en ung manns besettelse av å arve sin tantes leilighet. At perspektivet og synsvinkelen jevnlig skiftet i hennes tekster bidro på den ene siden å underminere forfatterens hånd mens det samtidig omfavnet mangelen på sammenheng som finnes i det virkelig liv.
I kontrast til den relative vanskelige tilgjengeligheten i Sarrautes romaner, er hennes selvbiografi Enfance (Barndom, 1983) betraktet som langt mer tilgjengelig for leserne. Den ble skrevet de hun var over åtti år gammel og er skrevet direkte og rett fram som om hun utfordret sin egen evne til nøyaktig å huske fortiden mens hun skrev. På 1980-tallet ble selvbiografien omformet til et skuespill i en akt på Broadway med Glenn Close. Spørsmålene om minnet som Sarraute framhevet i sin selvbiografi ble videreført i hennes siste roman Ici (norsk utgave Her) som ble utgitt i 1995. Her utforsket forfatteren en rekke av eksistensielle spørsmål knyttet til formløsheten i både den individuelle som den sosiale virkelighet.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
