Nyromantikken
From Wikipedia, the free encyclopedia
Omkring 1890 foregikk det en nyorientering innen kunsten i Norge. Det var liknende tendenser også i våre naboland – og ute i Europa. 1890-årene i Norge representerer et mangfold av «retninger», og nyromantikken er strengt tatt ett strømdrag blant flere, men brukes ofte i vid mening om hele perioden fra ca. 1890 til ca. 1905. Som helhet kan 90-årene sies å være en reaksjon på realismen og naturalismen, skjønt også disse retningene hadde sine fremragende representanter på 1890-tallet. Det er god grunn til å tale både om brudd og om sammenheng mellom 80-år og 90-år.[1]
Henrik Ibsen hadde allerede i 1884 gitt ut Vildanden, et verk som litteraturhistorisk sett befinner seg i vannskillet mellom realisme-naturalisme og symbolisme. Flere i den eldre forfattergenerasjonen, så som Garborg og Jonas Lie, heiser også til dels nye signaler. Rundt 1890 trådte det dertil fram en ny diktergenerasjon med folk som Knut Hamsun, Hans E. Kinck, brødrene Krag, Tryggve Andersen, Obstfelder m. fl. En del av dem, ikke minst Tryggve Andersen, ville markere en ny romantikk, og slo røttene bevisst tilbake mot tidligere romantiske strømninger som høyromantikk og nasjonalromantikk.
På 1890-tallet kommer en ny sans for romantikken til uttrykk bl.a. i en slags kjærlighetsdiktning med assosiasjoner til middelalderen og hva den sto for. Og som i alle mer eller mindre romantiske perioder, bryter lyrikken fram igjen med full kraft og baner seg vei også inn i prosaen. (f. eks. Hamsun, Kinck, Obstfelder.)
Sansen for poesi, prosalyrikk, eventyrdiktning i vid forstand (Jonas Lies to samlinger Trold, Kincks Eventyr vestfra, undertittel på novellesamlingen Flaggermusvinger, Garborgs diktsyklus Haugtussa) hører til periodens kjennetegn. Interessen rettes gjerne mot ulike former for ubevisst sjeleliv og ekstreme sjelsytringer. Sentrale tema er forholdet mellom natur og sivilisasjon og forholdet mellom den ene og de mange. Den ene kan være en særling som av ulike grunner faller utenfor samfunnet, eller et mer eller mindre genialt enkeltmenneske som i noen tilfeller faller utenfor, i andre tar opp kampen med samfunnet. Det er imidlertid stor forskjell på dikterne, og ikke alle følte seg vel med merkelappen «nyromantikk». Kinck må ha følt et visst ubehag ved trekk som han fant motepregede og affekterte. Han må ha skilt mellom en ekte og en søkt romantikk på 1890-tallet. Men han betraktet Tryggve Andersen som mer av en genuint romantisk dikter enn en del andre som han unnlater å nevne navnet på. Tryggve Andersen er «ekte» (jf. essayet «En hovmodig dikter»).
Flere ville med Rousseaus ord «tilbake til naturen». Men det er et langt sprang fra den kulturtrette løytnant Glahns bevisste søken mot naturen i Pan (Hamsun 1894), og det «ekte» naturbarnet Veslemøy i Garborgs Haugtussa (1895), eller de såkalt primitive skikkelsene i Kincks novellesamling, Flaggermusvinger (1895). Men alle har de et forhold til naturen og det «det ubevisste». Disse verkene er gjerne karakterisert som nyromantikk. Men Kinck tenderer like mye mot ekspresjonisme. Dekadanse er også en betegnelse som fanger opp sterke tendenser i 90-årenes kunst, for eksempel hos Garborg i Trætte Mænd og i romanen Mot Kvæld av Tryggve Andersen. Se også impresjonisme og symbolisme.
I denne perioden blomstrer dessuten heimstaddiktningen, og vi får vi en ny og lødig diktning for barn og unge.