Oslos historiske murby på 1900- og 2000-tallet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Oslos historiske murby på 1900- og 2000-tallet har langt på vei blitt bevart. Minst to tredeler av befolkningen i Kristiania bodde i leiegård i 1910. Murbyen, bygget i perioden 1840 til 1910, omfattet da mer enn 40 000 leiligheter, fabrikker, forretningsgårder og offentlige bygninger i lukkede, rette kvartaler. Denne bebyggelsesformen er godt kjent fra strøk som Grünerløkka og Frogner.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Delemner |
Murgårdsstrøk |
Gamlebyen · Grønland · Tøyen · Sofienberg · Grünerløkka · Hausmannskvartalene · Fredensborg · Meyerløkka · St. Hanshaugen · Bolteløkka · Adamstuen · Hegdehaugen · Majorstuen · Homansbyen · Bak Slottet · Uranienborg · Frogner · Ruseløkka · Skillebekk · Kvadraturen |
Tidlig på 1900-tallet ble murbyen utsatt for bred kritikk for trangboddhet, mangel på lys, luft og grønt, smakløse og overlessede fasader, og at kvartalsformen ga et kjedelig sjakkbrett. Fra 1910 gikk kommunen inn i boligbyggingen, det kom store boligkomplekser, og murbyens byplanprinsipper ble forlatt, blant annet ble buede gater ønsket med byplanen av 1912. Men i 1920- og 1930-årene ble det på ledige tomter bygget bygårder i mur, senere betong, som tilpasset seg murbyens mønster og skala, og i 1940 var de fleste kvartalene regulert før 1910 blitt tettbygget.
Fra 1930-årene hadde kommunen planer for at hele strøk av murbyen skulle rives («saneres» – gjøre bebyggelsen sunn). Lite ble gjennomført: i 1930-årene ble Pipervika revet som del av rådhusreguleringen, i 1950- og 1960-årene ble Vaterland og Vestre Vika revet. Mange leiegårder var i god stand, men mangel på tyngre vedlikehold og dårlige sanitærforhold gjorde bokvaliteten lav i deler av murbyen, og biltrafikk og parkering gjorde fra 1960-årene bomiljøet stadig dårligere.
Kommunens byfornyelse kom for fullt i gang fra 1978 og omfattet mer enn 11 000 leiligheter, flest på østkanten. Utbedringene gjaldt bad, wc, nok strøm, sammenslåing av leiligheter og riving av bakgårdsbebyggelse, gatetun og grønne gårdsrom for lek og opphold. Med byfornyelsen ble den opprinnelige blandingen av bedrifter og boliger i kvartalene redusert. Senere har oppgraderingen fortsatt. De fleste leiegårdene ble omdannet til borettslag, og sammen med et stort antall omdanninger fra private leiegårder til sameier med eierseksjoner på vestkanten, innebar 1980-årene en overgang fra leie til eie.
Vurderingen av leiegårdene skiftet i 1960- og 1970-årene, de ble nå sett på som en fleksibel og attraktiv boform, og i 1992 ble murbyen erklært som bevaringsverdig av staten. Kommuneplanen som ble vedtatt i 2015 gir områder av murbyen, særlig den eldste bebyggelsen nær sentrum, status som utviklingsområder, der riving og fortetting er gjort mer aktuelt enn tidligere.
I 2020-årene omfatter murbyen mellom 25 000 og 30 000 leiligheter, praktisk talt alle i datidens Kristiania kommune, dagens indre by, og disse utgjør knapt 20 % av alle boligene i indre by. Murbyen er helt dominerende på Grünerløkka og Sofienberg og utgjør en stor del av bebyggelsen i Gamlebyen, på Grønland og Tøyen, i Hausmannskvartalene, på Fredensborg, Meyerløkka, St. Hanshaugen, Bolteløkka, Adamstuen, Hegdehaugen, Majorstuen, i Homansbyen og Bak Slottet, og på Uranienborg, Frogner, Ruseløkka og Skillebekk. Forretningsgårdene i mur er fortsatt et betydelig innslag i Kvadraturen og de nærmeste områdene nord for denne.