Palasset i Poitiers
From Wikipedia, the free encyclopedia
Palasset i Poitiers (fransk Palais de justice de Poitiers, «Justispalasset i Poitiers») er et palass i Frankrike som i begynnelsen var hovedsetet til grevene av Poitou og hertugene av Aquitaine fra 800-tallet og fram til slutten av 1100-tallet.
| Palasset i Poitiers | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Beliggenhet | |||
| Land | Frankrike[1] | ||
| Sted | Poitiers[1] | ||
| Historiske fakta | |||
| Formål | Tinghus, utstillingsrom | ||
| Eier(e) | count of Poitiers | ||
| Kart | |||
 Palasset i Poitiers 46°34′58″N 0°20′33″Ø | |||
Det tidligere merovingiske kongedømmet Aquitaine ble etablert på nytt av Karl den store for hans sønn Ludvig den fromme på 800-tallet. Et palass ble reist for ham i Poitiers (eller ombygget av et tidligere palass)[2], blant mange andre. Det ble bygget på en romersk mur, som er datert tilbake til slutten av 200-tallet, på det høyeste stedet i byen. Ludvig oppholdt seg der mange ganger som konge og kom tilbake til palasset etter at han var blitt keiser, i 839 og 840. Palatium var spesielt karakterisert som et palass i regimet til Karl den skallede.[3] Etter at karolingenes rike gikk i oppløsning ble palasset et sete for grevene av Poitiers, men i 1018 ble palasset fullstendig ødelagt av brann.
Palasset ble deretter fullstendig ombygd på murene av grevene av Poitiers og hertugene av Aquitaine som sto på høyden av sin makt. I 1104 bygde hertug Vilhelm IX tårn på bysiden. Det er kjent som tour Maubergeon etter hans elskerinne Dangereuse de l'Isle Bouchard, hustruen til vicomte Aimery I av Châtellerault, som hadde hertugen hadde røvet, kanskje ikke uvillig, og til hans egen hustrus bestyrtelse. Han plasserte henne i tårnet, og hun fikk tilnavnet La Maubergeonne.[4] Dangereuse ble for øvrig stammor til dronning Eleanora av Aquitaine. Det retangulære tårnet ble forsterket med fire mindre kvadratiske tårn som ble reist fra hvert hjørne, men det ble hardt skadd da den sørlige delen av palasset ble satt i brann av Henry av Grosmont, 1. hertug av Lancaster, i 1346.
Mellom 1191 og 1204 fikk Eleanora av Aquitaine i sine siste leveår bygd en stor spisesal, Salle des Pas Perdus (Hallen med de tause fotskritt), hvor lyden fra fotskritt ble lydløse av hallens enorme størrelse, 50 meter i lengden og 17 meter i bredden, kanskje den største i samtidens Europa. Hallen har ikke beholdt sin opprinnelige bjelketak, men ble dekket dekket av kastanjetre, konstruert i 1862 av gruppe marinesnekkere fra La Rochelle. Veggene i hallen er dekket med puss og malt slik at det etterligner steinfasade. Denne ensformigheten er avløst av hjørnebuer som hviler på tynne søyler. En lang steinbenk strekker seg langs hallens vegger.
I 1384-1386 fikk Jean de Berry, som var apanasjegreve av Poitiers, ombygd deler av palasset som hadde blitt ødelagt av brann. Tårnet og festningsvoll ble ombygd mens de private leilighetene ble restaurert i gotisk flamboyant-stil av hans hoffarkitekt og skulptør Guy de Dammartin. Dette arbeidet skjedde i årene 1388 og 1416 i løpet av et opphold under hundreårskrigen.[5]
Tårnet Maubergeon ble bygget om til tre etasjer med spissbueformet hvelv, illuminert av glasserte vinduer og toppet med nitten statuer. Av disse har 16 blitt bevart og representerer hertugens kanslere i deres prestedrakter mens statuene av hertugen og hans hustru beklageligvis har gått tapt. Tårnet er fortsatt uferdig, og har hverken skåldehull eller utheng over statuene.
.jpg)
På befaling av Guy de Dammartin ble det installert tre monumentale ovner i den store hallen; de ble også dekorert med billedhoggerkunst i gotisk flamboyant-stil og omgitt av et galleri. Sørveggen ble også omgjort. Den ble gjennomboret av store nisjer som maskerer pipene sett fra utsiden. Eksteriøret er dekorert med spissbuer, og gulvet har fliser i hva Jehan de Valence har karakterisert som «Saracen» i sine dokumenter med grønne og gylne sirkulære, matte majolicafliser. Da prosjektet var fullført dro Jehan de Valence tilbake til Valencia, og ingen flere glaserte fajanse (leirgodsfliser) ble produsert i Frankrike.[6]
Greve-hertugene administrerte tidvis rettssaker i den store hallen (derav navnet på fransk). Det var der hvor Hugues de Lusignan, comte de la Marche, som offentlig utfordret kong Ludvig IX av Frankrike juledagen 1241. Etter at provinsen Poitou ble igjen knyttet de kongelige besittelser, ble la salle des pas perdus omdøpt til la salle du Roi («den kongelige hall»). En juridisk institusjon, et kongelig parlament, satt der fra 1418 til 1436.
Palasset ble benyttet for å administrere lov og rett: den 5. juni 1453 ble Jacques Coeur dømt her, og rettssalen ble videreført under den franske revolusjon. I 1821 ble en monumental trapp med en dorisk portiko knyttet til middelalderbygningen. For tidlig til å dra nytte av interessen fra den gotiske fornyelsen ble duc de Berrys private leiligheter gradvis revet for å gi rom til appellrettssalen og dens billghetsrett.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
