Paul Verlaine
fransk poet / From Wikipedia, the free encyclopedia
Paul-Marie Verlaine (1844–1896) var en fransk poet knyttet til den symbolistiske bevegelse.
Paul Verlaine | |||
---|---|---|---|
Født | 30. mars 1844[1][2][3][4] Metz (Moselle)[5][6] | ||
Død | 8. jan. 1896[1][2][3][4] (51 år) Paris[5][7] | ||
Beskjeftigelse | Lyriker,[8] essayist, skribent,[9][10] librettist, oversetter[8] | ||
Utdannet ved | Lycée Condorcet | ||
Ektefelle | Mathilde Mauté | ||
Partner(e) | Arthur Rimbaud[11] | ||
Far | Nicolas Verlaine | ||
Mor | Élisa Verlaine | ||
Barn | Georges Verlaine | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Gravlagt | Batignolles Cemetery | ||
Morsmål | Fransk | ||
Språk | Fransk[12][13][14] | ||
Utmerkelser | Prince des poètes | ||
Pseudonym | Pauvre Lelian, Pablo de Herlagnèz | ||
Periode | Symbolisme | ||
Sjanger | Lyrikk | ||
Debuterte | 1858 | ||
Aktive år | 1858– | ||
IMDb | IMDb | ||
Signatur | |||
Han er betraktet som en av de fremste representanter for fin de siècle, «århundreslutt», i internasjonal og fransk poesi. Han var også en bidragsyter for den dekadente bevegelsen som begynte i 1870-årene. I sin levetid hadde han et vanskelig forhold til samtiden, delvis grunnet sin skandaløse oppførsel, og i ettertiden hviler mye av hans litterære omdømme på hans stormfylte personlige forhold til poeten Arthur Rimbaud.[15]
I Verlaines poesi ble den faste, rytmiske strukturen i parnassianernes og Baudelaires poesi forvandlet til musikk. Hans frigjøring fra klassisismens formspråk førte til «dristigere synkoper og forføreriske vokalharmonier». I hans senere forfall og elendighet, gjorde symbolistpoetene den elendige Verlaine i midten av 1880-årene til sin skald, og «la tristesse verlainienne» seg langsomt inn i europeisk lyrikk «med sine musikalske skumringseventyr og sin overspente uro».[16]