Politisk korrekthet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Politisk korrekthet, etter det engelske political correctness, på norsk ofte forkortet PK, er en nedsettende betegnelse på ulike forsøk på å endre uttrykksformer eller sensurere ytringer som kan oppleves som støtende eller diskriminerende.[1] I dag blir begrepet hovedsakelig brukt som del av en kritikk av påstått rådende venstreorienterte oppfatninger i politiske eller sosiale spørsmål.[2][3][4][5]
- «Politisk ukorrekt» omdirigeres hit. For spillet med samme navn, se her.
Begrepet benyttes i identitetspolitisk debatt[6] om utsagn, ideer og oppførsel som brukes slik at man søker å unngå å støte andre i sosiale og institusjonelle sammenhenger,[7] for eksempel når det gjelder kjønn, rase, kultur, seksuell orientering, religion, trosretning, funksjonshemning eller aldersforskjeller, og gjerne når dette gjøres i utstrakt grad. Politisk korrekthet kan også betegne utsagn, ideer og oppførsel som søker å unngå å bryte med normene og idealene i det sosiale miljøet man er en del av. Politisk korrekthet kan være en form for selvsensur i offentlig debatt.[8]
I Norge er begrepet brukt i forbindelse med debatter om innvandrings- og integreringspolitikk, hvor innvandringskritiske debattanter påstår at enkelte problemstillinger ikke debatteres av frykt for stigmatisering, og at kritikk av disse forholdene kan støte de gjeldende gruppene.[trenger referanse] Debattanter som mener at frykten for å krenke minoritetsgrupper har gått for langt, bruker gjerne «politisk korrekthet» som skjellsord for det de anser som innsnevring av ytringsfrihet og villighet til å unngå at kritikkverdige forhold omtales.[9][10]
Begrepet politisk korrekt har også etter hvert antatt en mer uformell betydning, der begrepet betegner å ha holdninger og meninger som samsvarer med flertallet i en gruppe. En slik gruppe kan være alt fra samfunnet generelt til mindre grupper, som for eksempel foreninger.[trenger referanse]
Om det som bryter med det som regnes for politisk korrekt, uavhengig av definisjon, bruker man gjerne begrepet «politisk ukorrekt».
Ifølge den kulturkonservative, armerikanske moralfiosofen Christopher Lasch (1932–1994) lyktes den liberale eller radikale eliten i media, akademia og kulturliv i USA å definere sine egne synspunkter som politiske korrekte og moralsk overlegne, mens folkelige (populistiske) holdninger ble utdefinert som reaksjonære og tradisjonalistiske.[11] Loury skriver at kritikken har kommet hovedsakelig fra den politiske høyresiden der det hevdes at bare politiske korrekte oppfatninger om abort, feminisme, miljøspørsmål, homofiles rettigheter, kulturforskjeller og andre sensitive saker kan uttrykkes på universitetene, på film, i nyhetene eller i valgkamper utenå bli utsatt for lammende angrep fra aktivister.[10] I USA har det for eksempel vært vanskelig å uttale seg negativt om homoseksualitet uten å bli utsatt for fordømmelse.[12]
Barreto og Ellemers sammenlignet tradisjonell sexisme (som «kvinner er ikke så smarte som menn») med moderne og antatt politisk korrekt sexisme (som intens motstand mot og misnøye med positiv særbehandling). De fant at sexisme fremstilt i moderne form var mer sosialt akseptert.[13]