Ragnarok
endetiden i norrøn mytologi / From Wikipedia, the free encyclopedia
Ragnarok (norrønt Ragnarǫkr, «gudenes ende») er i norrøn mytologi, endetiden som består av en rekke betydelige hendelser. Blant annet et stort slag som er forutbestemt, og som til sist fører til at en rekke av de største og viktigste æsene (de norrøne gudene) dør og går under, blant andre Odin, Tor, Frøy, Heimdall og Loke. Sistnevnte Loke står på motsatt side som hærfører av jotnene mot æsene. Det skjer også ulike fryktelige naturkatastrofer, og til sist går verden under ved å synke i havet. Den norrøne mytologien beskrev tre tidsaldrer, først urtiden (tiden før verden ble skapt), deretter tiden hvor æsene og jotnene holdt verden i balanse, og til sist, etter Ragnarok, den nye tiden hvor verden kommer til overflaten på nytt og blir grønn og fruktbar, de overlevende gudene møtes, og verden blir befolket på nytt av to mennesker som har overlevd.
- «Ragnarok» har flere betydninger.
Ragnarok er en viktig hendelse i den norrøne litteraturen i middelalderen, og er et omfattende emne innenfor forskning og teori. Ragnarok er hovedsakelig dokumentert i Den eldre Edda, satt sammen av eldre, tradisjonelle tekster en gang på 1200-tallet, og Den yngre Edda, skrevet i samme tidsrom av islendingen Snorre Sturlason. Et av de viktigste kildene er Voluspå, «Volvens spådom», det mest storslåtte diktet i den norrøne litteraturen, som er en kosmisk visjon av verdensforløpet.[2] I Den eldre Edda og i enkelt dikt i Den yngre Edda er endetiden referert til som «Ragnarok».[3] Begrepet ble popularisert på 1800-tallet av den tyske komponisten Richard Wagner med tittelen av den siste av hans operaer Der Ring des Nibelungen, Götterdämmerung (Ragnarok).[4]