Revolusjonær sosialisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Revolusjonær sosialisme er former for sosialisme som mener at en sosial revolusjon er nødvendig for å gjennomføre en overgang fra kapitalisme til sosialisme. En revolusjon trenger ikke nødvendigvis å være et voldelig opprør; det er definert som en overtakelse av makten fra massebevegelser blant arbeiderklassen, slik at staten er direkte kontrollert av arbeiderklassen, i motsetning til kapitalistklassen og deres interesser. Revolusjonære sosialister mener at en slik tilstand er en forutsetning for å etablere sosialisme, og at sosialisme i seg selv er en revolusjon, ikke en reform.[1] Begrepet brukes i kontrast med reformismen fremmet av sosialdemokrater, som ønsker å begrense de økonomiske og sosiale problemene med kapitalismen gjennom gradvise reformer innenfor det kapitalistiske økonomiske systemet og eksisterende politiske strukturer.
Revolusjonær sosialisme omfatter flere sosiale og politiske bevegelser som kan definere «revolusjon» forskjellig fra hverandre. Disse inkluderer bevegelser basert på marxistisk teori, deriblant bevegelser basert på leninismen og teorien om fortroppsledet revolusjon, som marxismen-leninismen, trotskismen, maoismen og titoismen, samt former for ortodoks marxisme, som luxemburgisme, impossibilisme, deleonisme og mensjevisme. Begrepet inkluderer også ikke-marxistiske bevegelser som anarkismen, revolusjonær syndikalisme og noen former for demokratisk sosialisme, som sandinisme og sosialisme for det 21. århundre.
Grunnlaget for revolusjonær-materialistisk sosialisme ble beskrevet i boken Den hellige familie av Marx og Engels[2][3]
Fidel Castro, Che Guevara og Mao Zedong har vært uttalte tilhengere av en revolusjonær sosialisme.