Riksmarsk (Danmark)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Marsk eller riksmarsk (fra 1536) var tittelen for riket Danmarks øverste hærfører fra begynnelsen av 1200-tallet til innføringen av eneveldet i 1660. Det var det tredjeviktigste embete etter rikshovmesteren og kansleren. Han ble utnevnt av kongen og skulle være en innfødt adelig. I perioder valgte kongen å la embetet stå ubesatt for selv å være øverste leder i krig. Fra 1380/81 til 1440-årene var embetet derfor ubesatt.[1]
Fra starten var marsken en av kongens embetsmenn og Marsk Stig kalte seg også «kongens marsk», Regis Danorum Marscalcus, kort før han i 1287 ved danehoffet i Nyborg ble anklaget og dømt for mordet på Erik Klipping. I løpet av 1400-tallet ble marsken rikets marsk snarere enn kongens, endelig signalisert ved skiftet til tittelen «rikets marsk», Marscalcus Regni i 1536.[2][3]
De siste riksmarskene i Danmark var Anders Bille, som døde i svensk fangenskap i 1657 kort tid før innføringen av eneveldet i 1660 og Joachim Gersdorff som innehadde embetet i kort tid fra 1660 til sin død i 1661.