Ritestriden i Kina
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ritestriden i Kina var en disputt innen den katolske kirke fra 1610 til 1742 om hvorvidt de tradisjonelle kinesiske riter og ofringer til forfedrene og til keiseren utgjorde avgudsdyrkelse eller ikke, og om hvilke kinesiske ord som kunne benyttes for kristendommens Gud (terminologispørsmålet).
Spørsmålene var av stor betydning for de katolske kinamisjoner. Pave Klemens XI avgjorde til slutt saken ved å slutte seg til det syn som var fremført særlig av dominikanerne, fransiskanerne og medlemmer av det parisiske ytremisjonsselskap, nemlig at den kinesiske folkereligion og ofringene til keiseren var uforenlig med katolisismen, og at visse ord måtte unngås om Gud. Jesuittene hadde kjempet for det syn at de kinesiske riter ville la seg forene med kristen tro.
På en måte kan det sies at ritestriden ikke var en strid i Kina, i motsetning til hva overskriften sier. De som stred om de kinesiske riter, var europeere, og de fleste av de viktigste aktørene befant seg også i Europa. Mange av de hensyn som stod på spill var ikke kinesiske anliggender,[1] selv om utfallet av striden i høy grad fikk konsekvenser i Kina fordi det dreide seg om kristendommens kulturelle tilpasning og fremtid der.
Resultatet av striden var at den katolske misjons store fremganger tok slutt. Katolisismen gikk imidlertid ikke under, men fristet en svekket og mer anonym tilværelse i drøyt hundre år.
På 1600-tallet var det stor fascinasjon for kinesisk kultur, konfucianismen og det kinesiske språk blant europeiske intellektuelle. Noen av dem syntes til og med at det ville vært fint om Konfucius kunne helligkåres av Den katolske kirke.
Jesuittene var de første på den kinesiske misjonsmark etter at fransiskanermisjonen på 1200-tallet var brutt sammen. De kom til Kina sent på 1500-tallet og lyktes godt med sitt virke i Kina, der de til og med skulle komme inn i keiserlige hoffkretser. Der gjorde de stort inntrykk ved sine kunnskaper om europeisk astronomi og mekanikk, og jesuittene fikk snart ansvaret for det keiserlige stjerneobservatorium. Deres nøyaktige metoder gjorde det mulig for keiseren å forutse sol- og måneformørkelser, noe som inngikk i hans rituelle plikter. Andre jesuitter var malere ved hoffet, eller arkitekter, musikere, klokkemakere, oversettere, kartografer eller landbruksådgivere. Jesuittene på sin side hadde stor respekt for den kinesiske konfucianske elite, og tilpasset seg deres levevis.
Den kinesiske ritestriden var samtidig med og beslektet med kontroverser mellom særlig jesuittene og dominikanerne om graden av tilpasning til de lokale tradisjonelle skikker av religiøs eller kulturell karakter også i andre misjonsområder. Av mer marginal betydning var det at også den jansenistiske bevegelse gikk ut mot jesuittene på dette punktet og anklaget dem for å forkynne «en Konfucius-Kristus».
Det var på samme tid en lignende ritestrid i India.