Sūtraen med uendelig mange betydninger
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sūtraen med uendelig mange betydninger (rekonstruerte sanskrit-titler: *amitārtha sūtra[1] og *anantanirdeśa sūtra;[2] devanagari: अ्इतार्था सूत्र[1] og अनन्त निर्देश सूत्र;[2] tradisjonell kinesisk: 無量義經; pinyin: wúliángyì jīng, koreansk: 무량의경, hangul: muryangŭi kyŏng; japansk: ムリョウギキョウ; rōmaji: muryōgi kyō; vietnamesisk: vô lượng nghĩa kinh) er en hellig tekst innenfor mahāyānabuddhismen. Teksten er bevart i den kinesiske buddhistiske kanon, og ble oversatt til kinesisk i én bokrull i året 480 e.Kr. av munken Dharma-jātayaśas (曇摩迦陀耶舍, Tánmó jiātuóyēshè) fra Magadha, India.[1][3] I en kinesisk katalog over oversettelser som ble samlet mellom år 627 og 649, «nedtegnelse om fortidige og nåtidige oversatte skrifter» (古今譯經圖紀, gujin yijing tu ji), heter det at oversettelsen fant sted «i det tredje år av Jiànyuán (keiser Gao) i Chao-t'ing klosteret (朝亭寺) i Guangzhou under det sørlige Qi-dynastiet.»[4] Samme år ble en annen oversettelse foretatt av den indiske munken Guņabhadra,[1] som også kom fra Magadha, men denne oversettelsen gikk tapt i året 730.
Sutra med uendelig mange betydninger | |||
---|---|---|---|
Gullskrift og farge på blått papir, 13.-14. århundre, Japan | |||
orig. Wúliángyì jīng (無量義經) Amitārtha sūtra (अ्इतार्था सूत्र) | |||
Språk | Kinesisk | ||
Sjanger | Hellig tekst innen mahāyānabuddhismen |
Sūtraen med uendelig mange betydninger er ikke bevart på sanskrit,[5] og finnes heller ikke i den tibetanske buddhistiske kanon. Flere vestlige orientalister beskriver sūtraen som en apokryfisk tekst, som sammen med sutraen om evig liv og Amitabhasutraen bidro til å forme det rene lands buddhisme i Kina.[3][6][7] I så måte er den blitt karakterisert som en retrospektiv konstruksjon.[5][8]
Første kapittel av lotussūtraen omtaler en tekst med samme tittel. I oversettelsen til Kumārājīva heter det at «på denne tid forkynte den verdensærede Ene (Buddha)... den mahāyāna sūtra som kalles «uendelig mange betydninger» (sanskrit: anantanirdeśa-pratișțhāna)... Da Buddha var ferdig med å forkynne denne sūtra, satte han seg med benene sine i kors i lotus-stillingen, og gikk inn i den samādhi som befinner seg i dimensjonen av uendelig mange betydninger».[2][9] Tiāntáiskolen i Kina betraktet denne lille teksten som en prolog til lotussūtraen.[10] På samme måte betraktet den sūtraen om meditasjon på Samantabhadra som en epilog til kapittel 28 av Kumārājīvas oversettelse. De tre tekstene ble gruppert sammen under navnet «den trefoldige lotussūtraen».[2][10] I Japan ble denne tradisjonen overtatt av skolen Tendai-shū og av den religiøse reformatoren Nichiren (1222–1282). Nichiren kalte lotussūtraen for Hokkekyō Ichibu Hachikan Niju Happon – «lotussūtraen, en bok, 8 bind, 28 kapitler». Og disse tre tekstene kalte han Hokkekyō Jikkan – «ti bind av lotussūtraen».
Tidlig på 800-tallet skrev Saichō (767–822), grunnleggeren av Tendai-shū, en kommentar til teksten i tre bokruller under tittelen Muryogi kyō ron (注無量義經, ちゅうむりょうぎきょう).[11]
I buddhismen har begrepet «uendelig mange betydninger» to forskjellige former for meningsinnhold. På den ene side kan det referere til de utallige tilsynekomster av fenomener i den fysiske, synlige verden, som frembringes av den eneste sanne, rene verden. På den andre side kan det referere til kilden til den uendelige mengden med fenomener. Denne kilden er «de ti slikheter», som er det sanne aspektet ved alle ting, den sanne natur til alle former i universet. I lotussūtraen brukes begrepet om en form for samādhi, en bevissthetstilstand hvor man er ett med denne kilden.