Shi (poesi)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Shi (kinesisk: 詩, pinyin: Shī) er det kinesiske språks ord for poesi eller dikt. Ordet kan benyttes som et generelt begrep for all slags kinesisk poesi, men vanligvis benyttes det avgrenset om den klassiske versform som nådde sitt høydepunkt under Tang-dynastiet (618–907).
I sistnevnte snevrere betydning omfatter shi de to formene gushi og jintishi. Motivet i diktene er høyst varierende; særskilt vanlige er kanskje vemod, landskapskildringer og fredfullt landliv, men også bitende samfunnskritikk forekommer, rettet for eksempel mot krigens gru, eller korrupsjonen ved hoffet. For de dannede samfunnsklassene i keisertidens Kina var det selvsagt at man skulle være godt kjent med shi-poesien. Det har også inngått i de keiserlige embedseksamener å forfatte shi-dikt.
Sjangeren blomstret mest intensivt under Tang-dynastiet; mer enn 48.900 shi-dikt er bevart fra den epoken. Men fremdeles lærer kinesiske barn seg shi-dikt utenat på skolen, og mange strofer fra den har status som talemåter eller bevingede ord.[1]