Shintōisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Shintō (eller shinto) er en naturreligion fra Japan. «Shinto» (japansk:神道) betyr løst oversatt «gudenes vei» eller «åndenes vei». Det er det japanske ordet «kami» (神) som oversettes til «gud» eller «ånd». Kami tilsvarer ikke det vestlige bildet av en skapergud, eller en ånd, og ligner mer på antikkens, eller den norrøne mytologiens guder. Kami er selve grunnsteinen for shinto. Uttrykket «shinto» ble først brukt i Nihonshoki (år 720), men det var først mot slutten av det 12. århundre at shinto begynte å bety en samling religiøse doktriner.[1]
Shinto består av mange ulike elementer, hvor en del av dem kom til etter påvirkning fra andre asiatiske religioner og filosofier, som buddhismen og konfutsianismen. En undersøkelse foretatt i 2012 av den japanske regjeringen fant at om lag 100 millioner japanere anså seg selv som shinto-tilhengere, mens 85 millioner var buddhister.[2] Det vil si, mange japanere er både shinto- og buddhisme-tilhengere, ettersom Japans folketall var på den tiden omtrent 127,5 millioner.[2][3] Før Meiji-restaurasjonen var det en viss blanding av disse to religionene, kalt «shinbutsu-shūgō», men Meiji-regjeringen anså buddhismen for å være «uren», og utnevnte shinto til statsreligion.[2][4]
«Shinto» er også en stilart i arkitekturen.