Skottland i 1513-1707
From Wikipedia, the free encyclopedia
Skottland i 1513-1707 gir en oversikt over landets økonomiske, sosiale og konstitusjonelle forhold i perioden fra 1513 (da middelalderen i Skottland ble ansett som avsluttet) til unionen med England i 1707.
Den tidlig moderne tid begynte med kaldere og våtere vær på grunn av den lille istid. Det fortsatte å være kaldere og våtere til begynnelsen av syttenhundretallet, da klimaet sakte begynte og bli bedre. Et resultat av det kaldere klima under den lille istid var oppgivelsen av marginale jorder i større høyder. På lavere høyder skjedde derimot ofte brøyting av ny mark på dårlige jorder. I nesten halvparten av årene i femtenhundretallet ble det nødvendig å importere korn fra Østersjøområdet. På begynnelsen av det sekstenhundretallet var hungersnøden relativt vanlig, med fire sulteperioder mellom 1620 og 1625. I perioden 1513-1707 økte den skotske befolkningen fra en halv til en million innbyggere. Det meste av befolkningen i Skottland, både i lavlandet og høylandet, bodde ikke i landsbyer uten i fermtouns eller clachlans. Etter hvert som befolkningen vokste, ble grendene delt og nye opprettet. Utkantsjorder blev befolket og setrer forvandledes til permanente gårder. Imidlertid skjedde det en sterk urbanisering i Skottland. I 1600 hadde Skottland en større andel av befolkningen som bodde i byer enn den samtida Skandinavia.
Det meste av jordbruket var basert på lavlandets fermtoun og høglandets baile eller clachlan, grender med en fire til seks gårder, hver med sine få hektar beite og dyrkbar mark som har til felles en betydelig allmenning med uforbedret oppmarksbeite. Særlig i høylandet og på øyene ble innmarken brukt i henhold til runrig-systemet. Gjerdene ble delt inn i strimler - «rigger» - som med jevne mellomrom ble omdelt blant leilendingene i grenden. Beitemarkene for storfe var ofte ved shielings (setrer) med en bygning av stein eller torv. Disse vil ofte være fjernt fra gårdene i lavlandet, men kunne være relativt nært i det mer avsidesliggende høylandet. Alle gårdsbruk kombinerte husdyr med åkerbruk, med storfe og sauer og geiter i deler av høylandet og alle gårder dyrket noe korn. Imidlertid var det en viss spesialisering, med åkerbruk viktigste i øst, og det var en tradisjon for sauehold i Scottish Borders.
Det sene femtenhundretall var en epoke med økonomisk nød, sannsynligvis forverret av økende beskatning og devaluering av valutaen. Denne situasjonen ble forverret av kornmangel som nødvendiggjorde import av store mengder korn fra Østersjøen. Generelt var det tidlige sekstenhundretallet en tid med økende økonomisk velstand. Edinburgh oppnådde et nesten fullstendig monopol over internasjonal handel med viktige varer, med fortjenesten i hendene på en liten gruppe «kjøpmannsfyrster». Invasjonene av Skottland under den engelske borgerkrigen førte til ødeleggelse av avlinger og forstyrrelse av markedene som resulterte i alvorlig matmangel. Under restaureringen kom økonomien igjen. De økonomiske forhold i jordbruket var generelt gunstige fra restaurasjonen til 1688, da grunneiere fremmet bedre jordbearbeiding og husdyrhold. I de siste tiårene av sekstenhundretallet tok de generelt gunstige økonomiske forholdene som hadde dominert siden restaurasjonen slutt. Avsettelsen av Jakob VII i 1689 ble ett vannskille i skotske forhold med sine tradisjonelle handelspartnere i Frankrike, da landet ble invikklet i Wilhelm av Oraniens krig med Ludvig XIV.
I toppen på det skotske samfunn stod kongen, under ham kom hertuger og jarler. På landsbygda stod siden lairdene øverst, fulgt av yeomen, husbandmenn (leilendinger), husmenn og gressmenn. I byene sto bystyrets medlemmer øverst, fulgt av kjøpmenn, håndverkere samt ulike arbeidere. Unner dem alle sto de fattige, fanter, tiggere og folk uten en fast sosial underordning. I Skottland var slektskap regnet agnatisk. Slekten omfattede de mennesker som nedstammete i mannslinjen fra samme (noen ganger fiktive) forfader. Kvinner beholdt sitt opprinnelige etternavn ved ekteskap og dette var ment å skape vennskap mellom pårørende slekter snarere enn et nytt slektskap. Agnatisk slektskap og føydalisme skapte klanvesenet i det skotske høyland. Klanhøvdingen var vanligvis den eldste sønnen til den avdøde høvdingen for klanens mektigste sept eller slektsgren. Da høylandets klaner ikke direkte truede regjeringen etter restaurasjonen 1660 eller skadede forholdet til England, ble det før avsettelsen av Jakob VII i 1689 ikke lagt ned den samme innsatsen for å undertrykke deres uavhengighet, som hadde blitt gjort mot grensemarkas «etternavn».
Den skotske konge var landets statsoverhode. Huset Stuart regjerte fra 1371 med unntak av perioden 1651–1660 da Skottland var okkupert av det engelske samveldet. Det kongelige hoffet i Skottland besto av ledende adelsmenn, embetsmenn, ambassadører og supplikanter, som omga kongen eller dronningen. I sentrum sto monarken og medlemmene av Det geheime kammeret, kongens private leilighet. Kammerherrene var normalt ledende adelsmenn eller personer med slektskapsforbindelser med de ledende adelsfamilier. Lordkansleren var faktisk rikets første minister. Hans viktigste ansvar var å presidere på møtene i Geheimerådet, og ved de sjeldne anledninger han deltok på møtene i College of Justice, den skotske overhoffretten. Kanselliet var ansvarlig for rikets store segl, som var nødvendig på dokumenter som bekrefte arv og salg av jord. Det nest mest prestisjefylte embetet var statssekretæren, som var ansvarlig for protokollene til det kongelige råd og for utenrikspolitikken.
Det skotske parlament besto av rikets tre stender, tres communitas regni Scotie. Det første stand var de av kongen utnevnte prelatene, det besto av bispene og de abbeder som hadde rang som bisper. Fra den skotske reformasjonen i 1560 til den formelle gjeninnføringen av bispeembetet i 1606 hadde den en vaklende tilstedeværelse i parlementet før standen endelig ble avviklet i 1690 av Wilhelm av Oranien. Det andre stand var adelsstanden, det besto av høyadelens overhoder, som hadde arverett til å delta, og fra 1580-årene også av representanter for lavadelen eller lairdene med to representanter for hvert fylke. Det tredje stand var det borgerlige med representanter for de kongelige byer. Byreprepresentantene ble valgt av bystyret innenfor deres eget medlemskap. Fra 1424 og frem til 1690 ble en stor del av lovgivningsvirksomheten til det skotske parlamentet utført gjennom et utvalg kjent som Lords of the Articles. Dette var et utvalg valgt av de tre stender for å gi utkast til lovgivning som deretter ble presentert for hele parlamentet for bekreftelse. Convention of the Estates of Scotland, det skotske stenderkonventet, var fra femtenhundretallet navnet på en herredag, dvs. en mindre pendant til det skotske parlament. Institusjonen skilte seg fra parlamentet ved at den kunne innkalles av kongen for det begrensede formålet med å heve skatt, men ikke kunne vedta annen lovgivning.