Språk i Storbritannia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Det dominerende språk i Storbritannia er engelsk, som er et vestgermansk språk. Den eldste formen av et eget engelsk språk kalles gammelengelsk, deretter fulgte mellomengelsk og så dagens moderne engelsk. Det er betydelige dialektforskjeller innen det engelske språket. Disse deles gjerne i de overordnede gruppene hibernoengelsk (Nord-Irland), skotsk engelsk, walisisk engelsk og «Englandsengelsk», som så igjen deles inn i regionale dialekter.
Det finnes også flere keltiske språk som er hjemmehørende på øyene: walisisk, kornisk, irsk og skotsk-gælisk.
Andre hjemmehørende språk er skotsk (som er nært beslektet med engelsk), romani og britisk tegnspråk. Nordirsk tegnspråk regnes også ofte som et eget språk. I Cumbria holdt keltiske innflytelser seg lenge i dialekten, spesielt i form av et unikt tallsystem som ble brukt for å telle sauer.
De største innvandrerspråkene er gujarati, hindi, panjabi, urdu, bengali og kantonesisk.