Stormingen av Bastillen
14. juli 1789 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Stormingen av Bastillen skjedde i Paris i Frankrike morgenen den 14. juli 1789. Middelalderfestningen og fengselet i Paris var kjent som Bastillen og representerte den kongelige autoritet i sentrum av Paris. Mens fengselet kun inneholdt syv fanger på den tiden da det ble stormet, var dets fall det kritiske øyeblikk i den franske revolusjon. I Frankrike er Le quatorze juillet («den 14. juli») en offentlig helligdag, formelt kjent som Fête de la Fédération («Føderasjonshelligdagen»).
Stormingen av Bastillen | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Den franske revolusjon | |||||||
Prise de la Bastille, maleri av Jean-Pierre-Louis-Laurent Houel | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Franske myndigheter | Opprørere i Paris | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Bernard-René de Launay Charles-Eugène de Lorraine | Camille Desmoulins Georges Danton | ||||||
Styrker | |||||||
114 soldater, 30 kanoner | 600–1 000 | ||||||
Tap | |||||||
1 (6-8 drept etter overgivelse) | 98 |
I løpet av kong Ludvig XVIs regjeringstid sto Frankrike overfor en betydelig økonomisk krise, delvis tilskyndet av kostnadene av Frankrikes deltagelse i den amerikanske uavhengighetskrigen mot Storbritannia, og forverret av det regressive, tilbakevirkende skattesystemet. Den 5. mai 1789 møttes stenderforsamlingen for å behandle denne saken, men ble holdt tilbake av arkaiske protokoller og konservatismen til andre standen, som besto av aristokratiet og utgjorde kun 2 prosent av den franske befolkningen. Den 17. 1789 rekonstruerte tredjestanden, som trakk representanter fra borgerne og proletariatet, seg selv som Assemblée nationale, nasjonalforsamlingen, med den hensikt å opprette en fransk konstitusjon. Kongen hadde i begynnelsen satt seg imot denne utviklingen, men ble tvunget til å anerkjenne forsamlingens autoritet, som til sist kalt seg Assemblée nationale constituante, den nasjonale konstituerende forsamling, den 9. juli.
Stormingen av Bastillen og den påfølgende Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble den tredje hendelse i disse innledende fasene av den franske revolusjon. Den første hadde vært adelens opprør, ved å nekte å gi støtte til kongen ved å betale skattene.[1] Den andre hendelsen hadde vært opprettelsen av nasjonalforsamlingen og Le Serment du Jeu de paume, ballhuseden, hvor 577 representanter for tredjestanden samlet seg Ballhuset i Versailles og hvor de erklærte at de «aldri vil skilles, og alltid samles igjen når omstendighetene krever det, inntil konstitusjonen er etablert og konsolidert på sikker grunn». Ballhuseden regnes som den franske revolusjons fødsel.[2]
Borgerne hadde dannet nasjonalgarden, eller en form for heimevern, kledd i trefarget kokarder (rosetter) av blå, hvitt og rødt, dannet ved å kombinere de røde- og blå kokardene til Paris’ kommune og den hvite kokarden til kongen. Disse kokardene, og snart ganske enkelt deres fargeskjema, ble symbolet på revolusjonen, og senere de franske farger, symbolet på Frankrike.
Paris, på randen av opprør, og i François Mignets ord, «beruset av frihet og entusiasme», [3] viste omfattende støtte for forsamlingen. Avisene publiserte forsamlingens debatter; den politiske debatten spredte seg utenfor forsamlingen og ut blant folket hvor de samlet seg på torgene, i gatene og i hjemmene. Foran slottet Palais Royal ble lokaliseringen for endeløse møter. Menneskemengden, på innstiftelse av møter ved Palais Royal, brøt opp fengselet prison de l'Abbaye for å sette fri en del soldater fra Gardes Françaises, den franske vaktgarden, som det ble sagt hadde blitt fengslet for å nekte å skyte på folket. Forsamlingen anbefalte de frisatte soldatene å be om barmhjertelighet hos kongen. De vendte tilbake til fengselet og mottok deretter kongens tilgivelse. Regimentets sympati og lojalitet, som tidligere hadde blitt betraktet som pålitelig, gikk nå i retning av folkets mening.