Platetektonikk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Platetektonikk[1] (fra senlatin: tectonicus, avledet fra gammelgresk: τεκτονικός, bokstavelig «vedrørende bygningen»)[2][3] er innenfor geologi den vitenskapen som utforsker og forklarer jordskorpens bevegelse. Skorpen består i hovedsak av 14 litosfæriske plater, alle i konstant bevegelse. Grensene mellom platene kalles plategrenser. Dette er et av hovedelementene innenfor dagens geologiske forståelse. Platene strekker seg i dybden helt ned i øvre mantel, og består altså av mer enn jordskorpa. Platene som utgjør litosfæren beveger seg oppå et mykere lag av mantel som kalles astenosfæren.
Kontinentalplater utgjør kontinenter og tørt land, mens havbunnsplater (oseanplater) utgjør havbunnen. Det finnes ulike teknikker for å fastslå hvordan platene har beveget seg i forhold til hverandre, kollidert, og hvor grensene mellom dem går. Med jevne mellomrom i jordhistorien samler kontinentene seg, for så å sprekke opp og gjennom havbunnsspredning oppstår nye kontinenter av lava fra jordens indre. Denne kontinuerlige prosessen kalles den platetektoniske syklusen.
Man tror ikke det finner sted platetektonikk på andre planeter i vårt solsystem. Denne antakelsen er basert på observasjoner via teleskop. Jorden har blitt værende varm nok til å opprettholde tektonisk aktivitet, mens andre planeter ikke har tegn til aktive vulkaner eller kontinentaldrift. Likevel finnes det rester av vulkaner på både Mars og Venus.
Varmepunkt eller manteldiapirer der det strømmer lava opp av varmestrømmer helt nede fra mantelen, er ikke i seg selv en del av platetektonikken. Men når bevegelige litosfæreplater beveger seg og flyter over et varmepunkt, dannes ofte enslige vulkanøyer slik som Hawaii, Bouvetøya, Réunion, Galápagosøyene, og Island.[4] Foruten de avgrensede varmepunktene er platetektonikken den viktigste årsaken til at varm og lett magma fra mantelen stiger opp mellom tyngre bergarter og avsetter magmatiske bergarter gjennom intrusive ganger eller eruptive vulkaner.