Thebens hellige bande

Thebens hellige bande (gresk: Ἱερὸς Λόχος,, Hieròs Lókhos) var en tropp med håndplukkede soldater fra den greske bystaten Theben, etter sigende bestående av 150 par med biseksuelle/homoseksuelle menn som utgjorde en elitestyrke i den thebanske hær på 300-tallet f.Kr. (se diskusjon om deres seksualitet lengre nede). Det er sagt at de var organisert av den thebanske hærføreren Gorgidas i 378 f.Kr. og for å ha spilt en kritisk rolle i slaget ved Leuktra i Boeotia i 371 f.Kr. Enheten ble fullstendig utryddet av Filip II av Makedonia i det særdeles blodige slaget ved Khaironeia i 338 f.Kr.. Grunnet denne seieren etablerte kongeriket Makedonia sitt herredømme over det meste av antikkens Hellas.

Opprettelse

Ruinene av Thebens festning Kadmeia

Den tidligste bevarte nedtegnelse av den hellige bande eller gruppe ved navnet Ἱερὸς Λόχος, Hieròs Lókhos, var i 324 f.Kr. i talen Mot Demosthenes av den athenske logografen Deinarkos. Han nevnte den hellige bande ledet av hærføreren Pelopidas og, ved siden av Epaminondas som kommanderte Thebens hær, var ansvarlig for Spartas nederlag i det avgjørende slaget ved Leuktra i 371 f.Kr.^[1] Dinarkos (324 f.Kr.):^[2]

Historikeren Plutark (46–120 e.Kr.), en innfødt av landsbyen Khaironeia, er kilden til den mest vesentlige av de bevarte nedtegnelser om den hellige bande.^[3][4] Han skrev at den hellige bande var først opprettet av Gorgidas fra Boeotia kort tid etter den spartanske garnison som okkuperte Thebens festning Kadmea.^[5] Den makedonske forfatteren Polyainos (100-tallet e.Kr.) i hans verk Strategier i krig nedtegnet også Gorgidas som grunnleggeren av den hellige bande.^[6] Imidlertid har Dion Krysostomos (ca. 40–120 e.Kr.), Hieronymos av Rhodos (ca. 290–230 f.Kr.), og Athenaios fra Naukratis (ca. 200 e.Kr.) kreditert Epaminondas isteden.^[1][7][8]

Den nøyaktige datoen for når den hellige bande ble opprettet og om den var opprettet før eller etter Platons Symposion (ca. 424–347 f.Kr.) og det tilsvarende betegnet Symposion av rivalen Xenofon (ca. 430–354 f.Kr.), har lenge vært diskutert. Den generelt aksepterte dato for opprettelsen er mellom 379 og 378 f.Kr.^[9] Før dette var det også referanser til en elitestyrke fra Theben som utgjorde 300 menn. Herodotos (ca.484–425 f.Kr.) og Thukydides (ca. 460–395 f.Kr.) nedtegnet begge en styrke på 300 thebanske allierte mot perserne som ble ødelagt av athenerne i slaget ved Plataiai i 479 f.Kr. Herodotos beskrev dem som «de beste og modigste» (πρῶτοι καὶ ἄριστοι) blant thebanerne. Diodorus Siculus har også beskrevet 300 håndplukkede menn (ἄνδρες ἐπίλεκτοι) som var tilstede i slaget ved Delion i 424 f.Kr. under peloponneskrigen. De besto av heníochoi (ἡνίοχοι, «stridsvogner») og parabátai (παραβάται, «de som gikk ved siden av»). Selv om ingen av nevner «den hellige bande» ved dette navnet, kan disse faktisk referere til deres forgjengere.^[5][10] Historikeren John Kinloch Anderson tror at den hellige bande faktisk var tilstede ved Delion, og at Gorgidas ikke opprettet den, men kun omformet eksisterende strukturer.^[11]

I den eldste debatten om Xenofons og Platons tekster, figurerte den hellige bande som en mulig måte å datere hvem av de to som skrev sine versjoner av Symposion først. Xenofons Sokrates i hans Symposion nevner misbilligende praksisen ved å plassere homoseksuelle partnere ved siden av hverandre i et slag hos bystatene Theben og Elis. Han argumenterte at mens denne praksisen var akseptert hos dem, var det skamfullt for athenerne (både Platon og Xenofon var athenere). I henhold til den britiske klassiske forskeren Kenneth Dover var dette en åpenbar hentydning til den hellige bande, og at det reflekterte Xenofons samtidige oppmerksomhet til den militære praksis i Theben, om enn anakronistisk da datoen for verkets handling i seg selv er fra rundt 421 f.Kr.^[12][13][14] Dover argumenterer at Platon skrev sitt Symposion først ettersom Platons Faidros benytter seg av et språk som indirekte forutsetter at den nevnte organisasjonen ikke eksisterer ennå. Han anerkjenner imidlertid at Platon kan ganske enkelt ha plassert hypotesen i Faidros' ord i henhold til den antatte tidligere dramatiske datoen til verket (ca 401 f.Kr.). Det viser kun at Platon var mer oppmerksom på sin kronologi i sitt Symposion enn hva Xenofon var i sitt, og viser at han var faktisk ganske oppmerksom på eksistensen av den hellige bande i sin tid.^[13]

Sammensetting

I henhold til Plutark ble de 300 håndplukkede menn utvalgt av Gorgidas utelukkende grunnet dyktighet og fortjeneste, likegyldig til sosial klasse.^[15] De var satt sammen av 150 pederastiske mannlige par,^[14] hver av dem bestående av en eldre erastês (ἐραστής, «elsker») og en yngre erômenos (ἐρώμενος, «elsket»).^[16] Athenaios har også nedtegnet at den hellige bande besto av «elskere og deres favoritter, således indikerte verdigheten til guden Eros i at de omfavnet en ærefull død framfor en vanærende og lastverdig liv»;^[8] mens Polyainos beskrev den hellige bande som sammensatt av menn "«lojale til hverandre av felles kjærlighetsforpliktelse.» ^[6] Opprinnelsen til betegnelsen «hellig» er uforklart av Dinarkos og andre, men Plutark hevder at det var grunnet en utveksling av hellige løfter mellom elskeren og den elskede ved helligdommen til Iolaos (en av elskerne til Herakles) ved Theben. Han nevnte også flyktig Platons karakterisering av elskeren som en «venn inspirert av gud».^[15][16]

Den hellige bande var stasjonert i Kadmeia som en stående styrke, sannsynligvis som et forsvar mot framtidige forsøk fra en fiende på å erobre festningen.^[5][17][18] Det ble tidvis referert til som «bybanden» (ἐκ πόλεως λόχος), grunnet deres militære trening og at deres omkostninger ble bealt av byen.^[5][16] Deres regulære trening besto av brytning og dans. Historikeren James G. DeVoto har pekt på at Gorgidas tidligere hadde tjent som hippark (kavalerioffiser), derfor var antagelig ridetrening også en del av aktivitetene.^[15] Hvor gamle de var er ikke nedtegnet i de antikke kildene, imidlertid sammenlignet med den spartanske eliteenhet hippeis (ἱππεῖς)^[19] og med athenske epheboi (ἔφηβοι) «rekrutter», har DeVoto beregnet at rekrutter som ble utplukket til å være fulle medlemmer av den hellige gruppe var i alderen 20 til 21,^[15] derpå ble de ble gitt et fullt sett med rustning av deres erastai.^[20] De avsluttet antagelig sin tjenestetid når de fylte 30 år.^[15]

Militær historie

I henhold til Plutark spredte Gorgidas i begynnelsen medlemmene av den hellige bande blant de fremste radene av falanksen til det faste infanteriet.^[21] I 375 f.Kr. var kommandoen av gruppen overført til den yngre boiotark^[22] Pelopidas, også fra Boeotia, en av de opprinnelige thebanske landflyktige som hadde ledet styrkene som hadde gjenerobret Kadmea.^[16][17] Under Pelopidas ble den hellige bande forent som en enkeltstående enhet av sjokktropper. Deres fremste funksjon var å forkrøple fienden ved å møte og drepe deres beste menn og ledere i kamp.^[14][15]

Kjente slag hvor enheten deltok var:

• Slaget ved Tegyra (375 f.Kr.)
• Slaget ved Leuktra (371 f.Kr.)
• Slaget ved Khaironeia (338 f.Kr.)

Kritikk

Riktigheten i historien om den hellige bande ble utfordret i 2002 av David D. Leitao, forskeren og spesialist på antikkens historie, som mente at det «hviler på de mest vaklende fundamenter». Leitao er særlig kritisk til redegjørelser om den hellige bande som beskriver den som sammensatt av «elskere», og mener at den hellige bandes rolle i slagene ved Tegyra, Leuktra og Khaironeia var alle overdrevet. Av de 11 bevarte antikke redegjørelser som nevner denne særskilte kampenheten fra Theben ved navnet «den hellige bande», har han fordelt dem i to grupper: De fem «ikke-erotiske» redegjørelser som ikke nevner at enheten var sammensatt av elskere (eksempelvis Diodorus); og seks «erotiske» fortellinger som gjør det (hvor Plutark er den mest fullførte). Han argumenterer at de siste seks var alle «moralistiske» tekster med unntak av Polyainos, avledet fra en tradisjon tidlig på 300-tallet f.Kr. som skrev om eros (romantisk kjærlighet). Han mener at Plutarks fortelling til sist er avledet fra Platons tekster, og ikke fra lokal vitnemål i Boeotia. Han fokuserer i særdeleshet på Plutarks bruk av distanserende språk som «som de sier» og «noen sier» (ὤς φασι, ἔνιοι δέ φασι), hvilket antyder at Plutark selv var uvillig til å innestå for den historiske riktigheten om den hellige bande. Således er fortellingene om at den hellige bande var sammensatt av homoseksuelle eller biseksuelle^[23] «elskere» er mest sannsynlig en del av de panegyriske tradisjoner^[24] som omga Pelopidas og var ikke basert på virkeligheten.^[10]

Plutarks Parallell liv, hovedkilden for de mest vesentlige bevarte fortellingene om den hellige bande. Det er antatt å være basert på tekster om kampenheten fra de samtidige Kallisthenes og Eforos som har gått tapt.

Leitao bebreider Eforos og Kallisthenes, særlig den sistnevnte, for utbroderingen og forskjønnelsen av rollen til den hellige bande i slagene ved Tegyra, Leuktra og Khaironeia, og peker på at de to har blitt latterliggjort av andre antikke lærde for deres svake forståelse av militærhistorie. Leitao argumenterer for at Xenofons fortelling er den mest nøyaktige og «følsom for de taktiske realiteter i krigføringen på 300-tallet f.Kr.», og avviser andre forskeres syn om at Xenofon var fordomsfull over Theben. Han vurderer Xenofons stillhet og andre samtidige athenere om rollen til Pelopidas og den hellige bande som en indikasjon på de ikke var involvert i krigshandlingene på noen vesentlig vis i noen av slagene. Hvor de nevner en elitestyrke fra Theben, blir det ikke nevnt med noe særskilt navn, og de var således sannsynligvis kun et ordinært elitekorps bestående av håndplukkede dyktige veteransoldater tilsvarende som med andre greske hærer i denne perioden. Selv om det var vanlig med homoseksuelle forhold i slike enheter, var de ikke systematiske og sammensatt i egne hærenheter. Til sist avviser Leitao det antallet med moderne forskere som har identifisert «Khaironeias løver» som et gravsted for den hellige bande. Han peker på at Plutark, en innfødt av Khaironeia, ikke nevner dette monumentet i det hele tatt, mens Pausanias ganske enkelt viser til det som gravene til thebanerne fra slaget ved Khaironeia, og nevner ikke den hellige bande ved navn.^[10]

Historikeren William Armstrong Percy III hevder at Leitao ikke innrømmer at den hellige bande hviler på «en autoritet mindre vaklende enn mange andre ting som er akseptert fra antikkens historiografi.» ^[9] Kjente historikere spesialisert på antikken som John Kinloch Anderson og George Cawkwell har også akseptert Plutarks Livet til Pelopidas som inneholder den mest detaljerte redegjørelse om den hellige bande, og vurderer den som en meget tillitvekkende fortelling om hendelsene, og det i kontrast til Xenofons gretne behandling av Thebens historie.^[11][25] Andre kjente historikere av antikken som Frank William Walbank og Felix Jacoby har også forsvart Kallisthenes' beskrivelser av slag i fortiden. Walbank kommenterte at hans fremstilling av slaget ved Eurymedon, Gaugamela, og Tegyra (som alle er bevart via Plutark) er ganske adekvate. Mens Jacoby, i svar på krav om at Kallisthenes ikke upålitelig i redegjørelser av slag på land i kontrast til Xenofon, pekte på at Kallisthenes beskrev nøyaktig detaljene i slaget ved Tegyra. Han oppsummerte sin mening om Kallisthenes' fortelling med å si «Sie ist panegyrisch gehalten, aber sachlich nicht unrichtig.» [«Det er hevdet å være panegyrisk, men det er ikke ukorrekt i fakta.»] ^[26] Dette har sitt ekko hos historikere som John Buckler og Hans Beck som konkluderer at «I sum gjør Plutarks beskrivelse av slaget i Tegyra rettmessighet til terrenget i Polygyra og til informasjonen innsamlet fra hans kilder fra 300-tallet f.Kr. Det er ingenting usannsynlig eller uvanlig i Plutarks redegjørelse, og det er alle grunner til å betrakte det som et av hans beste krigsstykker.» De hadde også samme mening om hans redegjørelse om Leuktra, avviste påstander om at hans redegjørelser var forvirret eller retorisk.^[27]

Referanser

1. Shrimpton, G. S. (1971): «The Theban Supremacy in Fourth-Century Literature» i: Phoenix (Classical Association of Canada) 25 (4): 310–318.
2. Against Demosthenes
3. Crompton, Louis (2006): Homosexuality and Civilization. Harvard University Press. ISBN 9780674022331.
4. Plutark (overs. Bernadotte Perrin, 1917) (75 e.Kr.): The Life of Pelopidas. Utgave ved Loeb Classical Library.
5. Rockwell, Nicholas Ryan (2008): The Boeotian Army: The Convergence of Warfare, Politics, Society, and Culture in the Classical Age of Greece Arkivert 19. juni 2013 hos Wayback Machine.. University of California. ISBN 9781109021257.
6. Polyainos (overs. R. Shepherd, 1793): «Bok II» av Στρατηγήματα [Stratagems in War].
7. Dion Krysostomos (1939): «22: Concerning Peace and War» i: Discourses, . overs. J. W. Cohoon. Loeb Classical Library.
8. Athenaios fra Naukratis (1854) (c. 200 e.Kr.): «XIII: About Women» i: Deipnosophistae, overs. C.D. Yonge, s. 602.
9. Percy, William Armstrong III (2005): «Same-Sex Desire and Love in Greco-Roman Antiquity» i: Beert C. Verstraete & Vernon Provencal: Same-Sex Desire And Love in Greco-Roman Antiquity And in the Classical Tradition of the West. Routledge. ISBN 9781560236047. s. 36–39.
10. Leitao, David (2002): "The Legend of the Sacred Band" i: Martha Craven Nussbaum & Juha Sihvola: The Sleep of Reason: Erotic Experience and Sexual Ethics in Ancient Greece and Rome. University of Chicago Press. ISBN 9780226609157. s. 143–169.
11. Anderson, John Kinloch (1970): Military Theory and Practice in the Age of Xenophon. University of California Press. ISBN 9780520015647. s. 89–90.
12. Xenofon (overs. H.G. Dakyns) (ca. 360 f.Kr.): Symposion. Sitat: «But Pausanias, the lover of Agathon the poet, defended those who wallow together in licentiousness and said that an army composed of lovers and beloveds would be strongest. For he said that they would be ashamed to abandon each other in battle. But it would be quite extraordinary if those who are used to paying no attention to censure and to having no sense of shame before each other should nevertheless be ashamed to perform a shameful action. As proof he brought the example of the Thebans and the Eleans who are experienced with such things, and he claimed that even though they sleep with their beloveds, they still set them together in their ranks for battle. But there is no proof from this, for the situation is not similar: for them this practice is acceptable, but for us it is exceedingly shameful.»
13. Danzig, Gabriel (2005): «Intra-Socratic Polemics: The Symposia of Plato and Xenophon» Arkivert 21. september 2011 hos Wayback Machine. (PDF) i: Greek, Roman and Byzantine Studies 45: 331–357.
14. Compton, Louis (1994): «'An Army of Lovers' - The Sacred Band of Thebes» i: History Today 44 (11): 23–29.
15. DeVoto, James G. (1992): «The Theban Sacred Band» i: The Ancient World 23 (2): 3–19.
16. Plutark (overs. Dryden, John 1683): «Pelopidas». Parallel Lives.
17. Ferrill, Arthur (1996): «Elite Forces in the Ancient World» i: A. Hamish Ion & Keith Neilson: Elite Military Formations in War and Peace. Greenwood Publishing Group. ISBN 9780275946401. s. 38–41.
18. Ashley, James R. (2004): The Macedonian Empire: The Era of Warfare Under Philip II and Alexander the Great, 359-323 B.C. McFarland. ISBN 9780786419180. s. 434
19. Hippeis, bokstavelig mening er «kavaleri», men det er også det genetiske navnet for greske eliteenheter på mellom 300 og 1000 menn. Selv om de opprinnelig kjempet som ryttere, kjempet de hovedsakelig på 300-tallet f.Kr. som tungt hoplittinfanteri. Sammenlign med Knight. (DeVoto, 1992)
20. Plutark: «Ἐρωτικός [Amatorius]». Ἠθικά [Moralia].
21. Murray, Stephen O. (2002): Homosexualities. University of Chicago Press. ISBN 9780226551951. s. 41
22. Boiotark (Βοιωτάρχης) var titlene til de fremste offiserene i det boitoiske forbund
23. homoseksuelle eller biseksuelle er moderne betegnelser som antikkens grekere ikke kjente til
24. Panegyrisk (avledet av gresk panegyrikos, «som hører til folkefesten», av pan- og agyris, «forsamling»), er i moderne språkbruk ment som overdrevent rosende og svulmende lovprisning.
25. Cawkwell, George (2010): «Between Athens, Sparta, and Persia: the Historical Significance of the Liberation of Thebes in 379 BC» i: Scripta Antiquitatis Posterioris Ad Ethicam Religionemque Pertinentia. Volume 16: Plutarch, On the Daimonion of Socrates. Mohr Siebeck Tübingen. ISBN 9783161501371. s. 101–102.
26. Pritchett, William Kendrick (1982): Classical Studies, Volume 28: Studies in Ancient Greek Topography, Part IV (Passes). 28. University of California Press. ISBN 9780520096608. s. 103.
27. Buckler, John & Beck, Hans (2008): Central Greece And The Politics Of Power In The Fourth Century BC. Cambridge University Press. ISBN 9780521837057.