Viken (historisk område)
historisk region i Norge / From Wikipedia, the free encyclopedia
Viken eller Viki (norrønt: Fold(in), Vík(in)) er en historisk region. I vikingtiden betegnet navnet mer løst områdene på begge sider av Oslofjorden. I vikingtiden strakk Viken seg fra Gøta elv i øst til Rygjarbit (trolig Gjernestangen) i vest, og bestod av fylkene Vestfold, Vingulmork (Østfold inkl. Oslo og Akershus) og Ranrike (Bohuslän).
Viken var lenge et grenseområde mellom Norge i vest, Danmark i sør og Sverige i øst. Området var i stor grad styrt av Halvdan Svarte som dernest ble arvet av hans sønn Harald Hårfagre. Dansker var imidlertid aktive i området, inntil Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000) fikk endelig kontroll, men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241. I borgerkrigstiden (1130–1240) var Viken dominert av baglerne, som kjempet mot birkebeinerne.
Viken hadde sine egne administrative organer; Borgartinget og Oslo bispedømme. Det var også et urbant område. Norges første by, Kaupangen i Skiringssal, som ble grunnlagt rundt 800 e.Kr., lå i Viken. Senere i middelalderen hadde Viken fem byer: Skien, Tønsberg, Oslo, Borg (Sarpsborg) og Konghelle. Oslo ble Norges hovedstad i 1314.
I moderne tid forstås navnet i Sverige som et tradisjonelt navn på Bohuslän eller deler av Bohuslän, i tråd med bruken av navnet siden middelalderen. I Norge ble Viken under andre verdenskrig gjenopplivet av Nasjonal Samling, som betegnet Vestfold og Buskerud som Vest-Viken og Akershus (herunder det meste av dagens Oslo) og Østfold som Aust-Viken. I 2000-årene ble navnet tatt i bruk i flere foretaksnavn som et neologistisk navn på ulike områder som gjerne omfattet Osloregionen og Vestfold. I 2020 fikk det nye Viken fylke navnet, etter forbilde av det historiske området, men med andre grenser. Et forslag om å kalle Vestfold og Telemark for Vest-Viken ble avvist.