Oslo
hovedstad i Norge / From Wikipedia, the free encyclopedia
Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania)[lower-alpha 1] er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden.
| Oslo | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 | |||||
| |||||
| Land |  Norge | ||||
| Fylke | Oslo | ||||
| Status | kommune | ||||
| Innbyggernavn | osloenser[1], oslomann[1], -kvinne[1], -gutt, -jente, -borger | ||||
| Grunnlagt | 1048 | ||||
| Postnummer | 0001–1299 | ||||
| Areal – Totalt – Land – Vann | 454,12 km²[2] 426,4 km²[3] 27,72 km²[3] | ||||
| Befolkning | 709 037[4] (2023) | ||||
| Bef.tetthet | 1 662,84 innb./km² | ||||
| Høyde o.h. | 23 meter | ||||
| Kommunenr. | 0301 | ||||
| Målform | Nøytral | ||||
| Kommuneblomst | Bakkekløver | ||||
| Høyeste topp | Kjerkeberget | ||||
| Nettside | Nettside | ||||
| Politikk | |||||
| Ordfører | Marianne Borgen (SV) (2015) | ||||
| Varaordfører | Abdullah Alsabeehg (Ap) (2021) | ||||
| Byrådsleder | Raymond Johansen (Ap) (2015) | ||||
| Byrådspartier | Ap, MDG og SV | ||||
| Befolkningsutvikling 1951–2010[b] | |||||
 | |||||
 Oslo 59°54′48″N 10°44′20″Ø | |||||
| Bildeinformasjon |
|---|
| øverst: Panoramabilde av Oslo. Øverst fra venstre, med klokken: Oslo Plaza, Karl Johans gate, Nasjonaltheatret, Utsikt mot nordøst over Grünerløkka, Akershus festning, Rådhuset. Fra venstre: Karl Johans gate (sett fra Slottet), Stortinget. Nederst: Operahuset |
Oslo kommune har 709 037 innbyggere per 1. januar 2023[5]. Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022[6].[7] Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2023).[8] Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør.
Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.[9]
Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder.[10] Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 % av Oslos befolkning innvandrere,[11] med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.