Westminster Abbey
britisk kroningskirke From Wikipedia, the free encyclopedia
Westminster Abbey (egentlig St. Peters kollegiatkirke i Westminster) i London er Storbritannias tradisjonelle kroningskirke og siste hvilested for landets monarker. Den er hovedsakelig bygd i gotikk. Kirken ble konsekrert 28. desember 1065. Den har en størrelse og prakt som normalt forbindes med katedraler, men var opprinnelig en klosterkirke og har nå status som kongelig kapell.
| Westminster Abbey | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Eier | English Heritage | ||
| Område | City of Westminster[1] | ||
| Bispedømme | Anglican Diocese of Westminster (1540–1550) | ||
| Byggeår | 1245-1519 | ||
| Endringer | 1875-, nordre tverrskips fasade (arkitekt: George Gilbert Scott og J. L. Pearson) | ||
| Arkitektur | |||
| Periode | gotisk arkitektur gotisk kunst | ||
| Arkitekt | 1245-ca.1253: Henry of Reyns; 1388-1400: Henry Yevele; 1503-19: Robert og William Vertue (Henry VII Chapel) | ||
| Byggemateriale | Portland-stein og Purbeck-marmor | ||
| Tårn | 1734-45, vesttårnene (arkitekt: Nicholas Hawksmoor) | ||
| Skip | Midtskip og sideskip, også i tverrskipet | ||
| Beliggenhet | |||
 Westminster Abbey 51°29′58″N 0°07′39″V | |||
| Westminster Abbey på Commons | |||
Ifølge legenden skal en fisker på Themsen sett St. Peter i et syn, og på det sted der fiskeren mente helgenen hadde stått, som på den tid ble kalt Thorney Island, Torneøya, ble det i 616 bygget en kirke til St. Peters ære. Dagen før kirken skulle innvies av Londons første biskop, Mellitus, skal St. Peter i henhold til en versjon nedskrevet på 1100-tallet, ha kommet Mellitus i forkjøpet ved å vise seg dagen før og selv forestå innvielsen. Om denne kirken noensinne har eksistert, får man kanskje aldri vite, men vi vet med sikkerhet at det var en kirke der på 700-tallet, og at en stor kirke på den nåværende kirkens plass ble bygget under Edvard Bekjenneren, den siste angelsaksiske konge i England, påbegynt ca. 1045 og innviet 28. desember 1065, bare få dager før Edvard Bekjennerens død.
Kirken ble reist som bot for at Edvard ikke maktet å holde løftet om en pilegrimsreise. Paven forslo at han isteden kunne innfri løftet ved å bygge en klosterkirke, eller Minster – navnet Westminster henspiller på «den store klosterkirken i vest», det vil si vest for City of London.
Denne klosterkirken ble bygget for benediktinermunkene i en romansk stil som blir betegnet som ‘Norman’ i England. Ingenting eksisterer over bakken av denne kirken idag – den siste rest ble revet i 1388 i forbindelse med fullføringen av den nåværende kirken. Denne ble påbegynt i gotikk i 1245, og kor, tverrskip og fire buefag av skipet var ferdig da byggearbeidene ble innstilt i 1269. Arkitektonisk var inspirasjonen hentet fra den franske «rayonnantstil», som var den kongelige gotikk i Frankrike under Ludvig IX, «den hellige». Den første byggefasen ble organisert av Henrik III som en helligdom til ære for Edvard Bekjenneren og som et egnet sted for kongens eget gravkammer under det som da var den høyeste gotiske kirkeskipet i England. Etter et opphold på mer enn 100 år ble byggearbeidet gjenopptatt i 1375. Richard II presset på for å få kirken fullført, men arbeidene dro i langdrag, og først i 1506 ble de siste hvelvene i midtskipet reist. Det er interessant at arkitekten Henry Yevele (død 1400) ikke som ved sitt andre store oppdrag på denne tiden, Canterburykatedralens skip, anvendte den på det tidspunkt moderne engelske sen-gotikk, men arbeidet videre i 1250-årenes stil. Kong Henrik VII erstattet det tidligere Lady Chapel fra 1220 i kirkens østende med et nytt kapell i engelsk sen-gotikk («perpendicular», karakterisert med dominerende vinkelrette linjer) viet til jomfru Maria i årene 1503-1519, også kjent som «Henry VII Chapel».
Kirken ble annektert av Henrik VIII ved oppløsningen av klostrene i 1534. For å spare kirken for de ødeleggelser som skjedde med de fleste andre engelske klosterkirkene, opprettet Henrik VIII i 1540 et eget bispesete i Westminster, og kirken var dermed en katedral fram til dette bispedømmet ble nedlagt i 1550. Uttrykket «stjele fra Peter for å gi til Paulus» kan ha oppstått ved den anledning, da penger ment for kirken dedisert til Sankt Peter i stedet ble overført til St. Paul’s Cathedral (Sankt Paulus’ katedral).
Kirken fikk store skader i de turbulente 1640-årene da den ble angrepet av puritanske ikonoklaster («billedstormere»), men ble igjen beskyttet av dens tette bånd til staten i samveldeperioden. Oliver Cromwell fikk en strålende begravelse her i 1658, kun for å bli gravd opp igjen i januar 1661 for å bli posthumt hengt fra galge nær ved.
Kirken ble restaurert for benediktinerordenen under dronning Maria I (Mary Tudor), men ordenen ble igjen kastet ut av Marias etterfølger, dronning Elizabeth I i 1559. Elizabeth I reetablerte kirken i 1579 som direkte ansvarlig overfor den regjerende monark (og ikke som vanlig til en biskop) under navnet «Collegiate Church of St. Peter» (dvs en kirke med et domkapittel med kanniker, ledet av en domprost).
Kirkens to vesttårn ble bygget mellom 1736 og 1745 av John James etter tegninger av Nicholas Hawksmoor 1734, konstruert med stein fra Portland, som et tidlig eksempel på en gotisk stilfornyelse. Andre ombygginger og restaureringer skjedde på 1800-tallet under James Wyatt, sir George Gilbert Scott og J.L. Pearson.
Inntil 1800-tallet var Westminster det tredje høyere læresete i England, etter Oxford og Cambridge. Det var her hvor første tredjedel av Det gamle testamentet (King James Bible Old Testament) og den siste halvdel av Det nye testamentet (King James Bible New Testament) ble oversatt. Den nye engelske bibelen (New English Bible) ble også satt sammen her på 1900-tallet.
Utdypende artikkel: Kroningen av den britiske monarken
Siden kroningen av Vilhelm Erobreren i desember 1066 har alle kroninger av engelske monarker funnet sted i Westminster Abbey. Unntakene er Jane Grey, Edvard V og Edvard VIII, som ikke ble kronet. Erkebiskopen av Canterbury er den geistlige som tradisjonelt forretter i kroningsseremonien. Sankt Edvards stol, den trone som alle britiske overhoder har sete på ved begivenheten, blir oppbevart inne i kirken. Frem til 1996 lå en hvit sten under setet på stolen, «Stone of Scone», «skjebnestenen». Steinen kom opprinnelig som krigsbytte fra Skottland, og ble altså først gitt tilbake i 1996. Alle britiske monarker har siden 1296 blitt kronet med steinen til stede. Steinen befinner seg i dag på Edinburgh Castle i Skottland, men vil bli fraktet til Westminster Abbey ved behov, det vil si ved framtidige kroningsseremonier.
Henrik III ombygget kirken til ære for den kongelige helgen Edvard Bekjenneren og hans minnemerke og relikvier er plassert i sanktuariumet. Henrik III er begravet rett ved og det er også all konger av Huset Plantagenet, deres koner og slektninger. Følgelig er de fleste konger og dronninger av England begravet her, selv om Henrik VIII og Charles I er begravd i Sankt Georges kapell i Windsor Castle, og det er også alle monarker og kongelige siden George II.
Aristokrater er begravet i sidekapellene og munker og de som tilhørte kirken er begravet i klostergangen og andre steder. En av disse var Geoffrey Chaucer som ble begravet her ettersom han hadde leilighet på kirkens område og var ansatt som leder for bibeloversettelsene. Rundt Chaucer er poeter blitt gravlagt i det som er blitt kjent som ‘Poet’s Corner’. Kirkens musikere som Henry Purcell er også blitt gravlagt her på det sted hvor de tjente sin kunst. Følgelig er det blitt ærefullt å bli gravlagt eller minnet her. Den praksisen har spredd seg fra aristokrater og poeter til generaler, admiraler, politikere, vitenskapsmenn, leger og andre. Blant de mer spesielle som minnes her er Frelsesarmeens grunnlegger William Booth. Det er satt opp en byste til minne om ham her, han er altså ikke begravet i kirken. Det spesielle er at han jo grunnla en «ny» kirke og således ikke var medlem av den engelske kirke, men allikevel så har de valgt å minnes ham.
- Bradley, Simon og Pevsner, Nikolaus (2003): The Buildings of England - London 6: Westminster. Yale University Press. ISBN 0-300-09595-3, s.105-207
- Royal Commission on Historical Monuments (England) (1924): Westminster Abbey. His Majesty's Stationery Office, London
- Mortimer, Richard, red. (2009): Edward the Confessor: The Man and the Legend, The Boydell Press: Fernie, Eric: «Edward the Confessor's Westminster Abbey», s. 139–150; Rodwell, Warwick: «New Glimpses of Edward the Confessor's Abbey at Westminster», s. 151–167; Gem, Richard: «Craftsmen and Administrators in the Building of the Confessor's Abbey», s. 168–172. ISBN 978-1-84383-436-6
- Harvey, B. (1993): Living and Dying in England 1100–1540: The Monastic Experience, Ford Lecture series, Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-820161-3
- Morton, H. V. ([1951] 1988): In Search of London, London: Methuen. ISBN 0-413-18470-6.
- Trowles, T. (2008): Treasures of Westminster Abbey, London: Scala. ISBN 978-1-85759-454-6
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
