Yngre dryas
From Wikipedia, the free encyclopedia
Yngre dryas (eller dryas 3, på engelsk younger dryas eller YD) var en kald periode på slutten av siste glasial.
Glasial/ Interglasial |
Stadial/ Interstadial |
Tidsrom (f.Kr.) |
---|---|---|
Holocen | ||
Preboreal | 9 610–8 690 | |
Weichsel senglasial | ||
Yngre dryas | 10 730–9 700 | |
Allerød interstadial | 11 400–10 730 | |
Eldre dryas | 11 590–11 400 | |
Bølling interstadial | 11 720–11 590 | |
Eldste dryas | 11 850–11 720 | |
Meiendorf-interstadialen | 12 500–11 850 | |
Weichsel høyglasial | ||
Mecklenburgfasen | 17 000 |
Yngre dryas er den siste og lengste av flere avbrudd i den gradvise oppvarmingen av jorda etter siste istids maksimum rundt 27 000 til 24 000 kalenderår BP. Kulden satte inn svært brått, kanskje på så kort tid som rundt ett år i året 10 730 f.Kr., og resulterte i et temperaturfall på rundt fem grader celsius i Europa og rundt tre grader celsius globalt.[1] Resultatet var breframstøt og tørrere forhold over mye av dagens tempererte strøk på den nordlige halvkula.
De ulike metodene som er brukt for å fastsette begynnelse og slutt på yngre dryas gir bare små avvik, så det er rimelig sikkert at den drøyt tusen år lange kuldeperioden satte inn rundt år 10 900 f.Kr og endte 9 600 f.Kr.
Med yngre dryas endte den geologiske epoken pleistocen og jorda gikk inn i holocen.