Albert Ayler

Albert Ayler (1936–1970) var en amerikansk jazzmusiker, -sanger og -komponist, som regnes til pionerene innen frijazzen. Hovedinstrumentet til Ayler var tenorsaksofon, men han spilte iblant alt- og sopransaksofon og sporadisk også sekkepipe.

Albert Ayler
Født		13. juli 1936[1][2][3][4] Cleveland[5]
Død		25. nov. 1970[3][4][6][7] (34 år) New York
Beskjeftigelse		Saksofonist, komponist, jazzmusiker, plateartist
Utdannet ved		John Adams High School
Søsken		Donald Ayler
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Highland Park Cemetery[8]
Medlem av		Albert Ayler Quartet
Musikalsk karriere
Sjanger		Jazz
Instrument		Saksofon
Aktive år		1952–
Plateselskap		ESP-Disk
IMDb		IMDb
Albert Ayler på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Ayler fikk sin første innføring i altsaksofon fra sin far Edward, som var halvprofesjonell saksofonist og fiolinist. De spilte også duetter sammen i kirken, hvor han hentet mye inspirasjon fra.^[9] Ayler spilte således tidlig altsaksofon og turnerte i slutten av tenårene med blues-munnharpespilleren Little Walter. Deretter hadde han eget rhythm & blues-band, inntil han ble innkalt til militærtjeneste med i Vest-Tyskland. Der gikk han over til tenorsaksofon.

Karriere

Ayler bestemte seg for å bli i Europa og ble aktiv på musikscenen i Sverige, hvor han innpilte sin første grammofonplate i 1962. Han dukket også opp i København, hvor han blant annet satt inn med Cecil Taylor i Montmartre, og hvor han i 1963 innspilte en kvartettplate – hans siste jazz-plate.

Ayler vendte tilbake til USA og involverte seg i den nye avantgardejazz-scenen, inntil han høsten 1964 returnerte til København og spilte inn livealbumet Albert Ayler Quartet: Copenhagen Live 1964, sammen med Don Cherry, Gary Peacock og Sunny Murray.^[10]

Fra midten av 1960-årene var Ayler anerkjent som jazzmusiker i New York.^[11] Han ble ofte ledsaget av sin bror, trompetisten Donald Ayler. Deres stil var rabiat frijazz, preget av et voldsomt spirituell patos, som ble understøttet av karakteristiske små temaer med elementer av marsj- og sirkusmusikk.^[12]

Da Ayler signerte med Impulse Records i 1966, ble musikken hans offisielt anerkjent og fikk en ny legitimitet i jazzmiljøet. Den ble dermed også mer tilgjengelig for et større publikum. Blant annet tok han inn sterke elementer av rhythm & blues.^[13]

I november 1970, etter å være forsvunnet i et par uker, ble Ayler funnet død i East River i New York. De nærmere omstendigheter er aldri blitt klarlagt.^[14]

Diskografi i utvalg

• The First Recordings II (Sonet/DIW, 1962) med Torbjörn Hultcrantz, Sune Spångberg
• My Name is Albert Ayler (Fontana, 1963)
• Bells/Prophecy (ESP-Disk, 1964/1965) med Don Ayler, Charles Tyler, Lewis Worrell, Gary Peacock, Sunny Murray
• Spiritual Unity (ESP-Disk, 1964) med Gary Peacock, Sunny Murray
• Ghosts (Debut, 1965)
• Spirits Rejoice (ESP-Disk, 1965)
• New York Eye and Ear Control (ESP-Disk, 1965) med Don Cherry, Roswell Rudd, John Tchicai, Gary Peacock, Sunny Murray
• Lörrach/Paris (HatArt, 1966) med Don Ayler, Michel Samson, Bill Fowell, Beaver Harris
• Live in Greenwich Village/The Complete Recordings (Impulse! Records, 1965–1967)
• Love Cry (Impulse! Records, 1967)
• New Grass (Impulse! Records, 1968)
• Music Is the Healing Force of the Universe (Impulse, 1969)
• The Last Album (Impulse, 1969)

Film

• Talking in Tongues, dokumentarfilm av Doug Harris, 80 minutter, USA/GB 1987
• Kaspar Collin My name is Albert Ayler, Sverige 2005
• Jean-Michel Meurice Le Dernier Concert, Frankrike 1970 (siste konsert i Fondation Maeght)