Alexander Fleming

Alexander Fleming (1881–1955) var en skotsk lege, mikrobiolog og farmakolog, som er mest kjent for sin oppdagelse av verdens første bredt effektive antibiotiske stoff, det antimikrobielle proteinet lysozym, som han kalte penicillin, fra sopparten Penicillium notatum. Hans oppdagelse i 1928 av det som senere ble kalt benzylpenicillin (eller penicillin G) beskrives som «den enkeltstående største seieren som noen gang er oppnådd over sykdom.»^[17][18] For denne oppdagelsen delte han Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1945 med Howard Florey og Ernst Boris Chain.^{[19][20] [21]}

Alexander Fleming
Født		6. aug. 1881[1][2][3][4] Lochfield
Død		11. mars 1955[1][2][3][4] (73 år) London
Beskjeftigelse		Bakteriolog, farmakolog, lege, kirurg, oppfinner
Embete		Rector of the University of Edinburgh
Utdannet ved		Imperial College London University of Westminster Kilmarnock Academy[5] Imperial College School of Medicine St Mary's Hospital Medical School
Ektefelle		Amalia Fleming (1953–1955)[6] Sarah Marion McElroy (1915–1949)[6]
Far		Hugh Fleming[7]
Mor		Grace Morton[7]
Barn		Robert Fleming[7]
Nasjonalitet		Storbritannia
Gravlagt		St. Pauls katedral
Medlem av		Royal Society (1943–) Det pavelige vitenskapsakademi[8] Royal College of Physicians Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Royal Academy of Medicine of Catalonia
Utmerkelser		19 oppføringer Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1945; sammen med: Ernst Boris Chain, Howard Florey)[9][10] Knight Bachelor (1944) Actonian Prize (1949) Albert-medaljen (1946) Æresdoktor ved Universidad Complutense de Madrid (1948) Honorary doctorate of the University of Graz Æresdoktor ved Universitetet i Liège Fellow of the Royal Society (1943)[5] Honorary Fellow of the Royal Society of Edinburgh Fellow of the Royal College of Physicians of Edinburgh Fellow of the Royal College of Physicians of London Storkorset av Alfons X den klokes orden (1948)[11] Moxon Medal Cameron Prize of the University of Edinburgh Kommandør av Æreslegionen (1946)[12] Honorary Fellow of the Royal Society Te Apārangi (1945–)[13] John Scott Award (1944)[14] Æresdoktor ved Sorbonne (1945)[15] Honorary doctor of the University of Bordeaux (1954)[16]
Arbeidssted		Imperial College London University of London
Fagfelt		Bakteriologi, immunologi
Kjent for		Oppdagelsen av penicillin
Signatur
Alexander Fleming på Commons

Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1945

Han oppdaget også enzymet lysozym fra eget neseutslipp i 1922, og sammen med det en bakterie han kalte Micrococcus Lysodeikticus, senere omdøpt til Micrococcus luteus.

Fleming arbeidet fra 1906 som bakteriolog ved St. Mary's Hospital i London. Fra 1919 var han professor i bakteriologi ved London universitet. Under den første verdenskrig vervet han seg som kaptein til det britiske hærens sanitetskorps, Royal Army Medical Corps. Han og mange av hans kolleger jobbet ved sykehusene på slagmarken ved vestfronten i Frankrike. I 1918 vendte han tilbake til St. Mary's Hospital, som var et universitetssykehus. Etter den første verdenskrigen begynte Fleming aktivt forske på anti-bakterielle midler etter å ha sett så alt for mange soldater dø som følge av infiserte skuddsår. Disse soldatene kunne blitt reddet hvis det hadde vært antibiotikum til stede i skyttergravene.

Fleming ble slått til ridder for sine vitenskapelige prestasjoner i 1944.^[22] I 1999 ble han kåret til magasinet Time liste over de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre.^[23] I 2002 ble han valgt i BBCs TV-måling for å bestemme de 100 største britene,^[24] og i 2009 ble han også kåret til tredje «største skotte» i en meningsmåling utført av fjernsynskanalen STV, bak kun Robert Burns og William Wallace.^[25]

Oppdagelsen av penicillin

I 1928 var Fleming i ferd med å undersøke egenskapene til bakteriene stafylokokker. Han var allerede godt kjent fra sine tidligere forsker-arbeider, og hadde utviklet seg et rykte som en fremragende forsker, men hans laboratorium ble ofte rotete og møkkete. Den 3. september 1928 kom Fleming tilbake til sitt laboratorium etter å ha brukt august på ferie sammen med sin familie. Før avreise hadde han stablet alle sine kulturer av stafylokokker på en benk i et hjørne av sitt laboratorium.

Da han kom tilbake oppdaget Fleming at en kultur av stafylokokkene var kontaminert med en sopp, og at koloniene med stafylokokker som omringet den hadde blitt ødelagt, mens andre kolonier lenger bort var normal. Slik oppdaget han stoffet lysozyme.

Han undersøkte den positive anti-bakteriell effekt på mange organismer, og oppdaget at den påvirket bakterier som stafylokokker, og mange andre Gram-positive patogener som forårsaker skarlagensfeber, lungebetennelse, hjernehinnebetennelse og difteri, men ikke tyfoidfeber eller paratyphoid feber-som er forårsaket av Gram-negative bakterier-som han søkte en kur på den tiden. Det berørte også Neisseria gonorrhoeae, noe som forårsaker gonoré selv om denne bakterien er Gram-negative.

Flemings oppdagelser

Hans oppdagelser var i stor grad preget av tilfeldigheter.

• Lysozym ble oppdaget i 1954 da han forsøkte å plassere snørr fra en pasient med forkjølelse i en petriskål som allerede hadde bakterier på seg. Etter 24 timer med inkubasjon, observerte Fleming at det var rikelig med bakterieoppvekst på petriskålen, med unntak av de områdene som var strøket med snørr. Han konkluderte derfor med at det var en bestanddel av nesesekresjonen som virket bakteriedrepende, og han kalte dette stoffet for lysozym.^[26]

• 3. september 1928 var Fleming i ferd med å rydde i sitt laboratorium på St Mary's Hospital. Han inspiserte en rekke Petriskåler, og fant at i en av dem var blitt kontaminert med en soppkultur, som egentlig var inokulert med bakterien Staphyloccous aureus. Ved nærmere undersøkelse, kunne han se at bakteriene rundt soppkulturen var i ferd med å gjennomgå lyse, et tegn på nedbrytning av bakteriene.

Flemings første kone, Sarah, døde i 1949. Deres eneste barn, sønnen Robert Fleming, fulgte i farens fotspor og utdannet seg til doktor. Etter kona Sarahs død, giftet Fleming seg med doktoren Amalia Koutsouri-Vourekas, en gresk kollega ved St. Mary's sykehuset, den 9. april 1953, hun døde i 1986.

Flemings oppdagelser var banebrytende, og innledet antibiotikaens tidsalder. Fleming ble slått til ridder i 1944 og fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1945 for sine oppdagelser. Nobelprisen ble han tildelt sammen med forskerne Howard Walter Florey og Ernst Boris Chain. Fleming døde av et hjerteinfarkt i 1955, og er gravlagt i krypten i St. Paul's Cathedral i London. Han ble 73 år gammel. I 1999 kåret bladet Time Magazine, Alexander Fleming til en av de 100 viktigste personene i det 20. århundre for hans oppdagelse av penicillin. Denne oppdagelsen redder fremdeles millioner av mennesker over hele verden.