Antijudaisme

Antijudaisme er en religiøst motivert, fiendtlig holdning til jødedom.^[1][2] Antijudaismen har spilt en stor rolle i kristendommens historie.

Antijudaisme er ikke ensbetydende med antisemittisme, et begrep som oppstod i 1879 og betegner rasemessig motivert jødehat.^[3] Antijudaisme kan likevel forstås som en variant av antisemittisme, eller en sidegrein eller undergruppe, ikke bare som en forløper.

Historikk

Ettbladstrykk fra kirkereformatoren Martin Luthers skrift Vom Schem Hamphoras und vom Geschlecht Christi («Om den unevnelige Gud og kristi slekt») fra 1543.^[4] Teksten beskriver «jødepurka» på Luthers bykirke i Wittenberg slik: «Billedstøtte over de falske rabbineres og frafalne jøders forvirring og skjensel». Luthers brutale kritikk var typisk for den kristne antijudaismen.^[5] Den rettet seg opprinnelig mot jødedommen som religion og ikke mot jøder som folk eller rase.

De antijødiske forestillingene var betydelige i kirken og kristenheten i flere hundre år.^[6] De kunne omfatte teologisk fordømmelse av jødedommens falske lære, jødenes drap på Jesus og avvisningen av ham som den rette Messias, men også folkelig fiendtlighet og konspirasjonsteorier. Fremmede og tildels ukjente skikker i lukkede, jødiske minoriteter, og jødenes angivelige motvilje mot flertallets ordninger i europeiske bysamfunn, kunne føre til beskyldninger om hemmelige nettverk og ritualmord av kristne barn, såkalt blodanklage.

Antijudaismen i den katolske høy- og seinmiddelalderen fortsatte i protestantismen. Kirkereformatoren Martin Luther (1483–1546) spredte jødehat^[7] i prekener og skrifter, ikke minst gjennom Von den Juden und Ihren Lügen («Om jødene og deres løgner»)^[5] og Vom Schem Hamphoras und vom Geschlecht Christi («Om den unevnelige Gud og kristi slekt») fra 1543.^[4] Selv om noen har hevdet at Luther hadde et for sin tid uvanlig åpent syn på jødene som likeverdige samtalepartnere,^[8] foreslo han blant annet å brenne jødenes hjem, skoler og synagoger.

Se også

• Antisemittisme
• Jødesvin
• Blodanklage