Aurora polaris

«Nordlys» og «Polarlys» omdirigeres hit. For annen bruk, se Polarlys (andre betydninger) og Nordlys (andre betydninger).

Aurora polaris (polarlys), ofte omtalt som nordlys (aurora borealis) på den nordlige halvkule, er et lysfenomen som oppstår når solvinden er kraftigere enn normalt og ladde partikler fra sola ledes inn mot Jorden. Partiklene, hovedsakelig elektroner og protoner, kolliderer med gassene i atmosfæren og får elektronene i disse gassene til å bli eksitert. Når elektronene faller tilbake til et lavere energinivå, sendes energi ut som elektromagnetisk stråling.

Video av aurora australis tatt fra den internasjonale romstasjonen ISS.

Nordlys i Alaska

Foto: Joshua Strang, US Air Force

Sørlys over Amundsen-Scott-basen

Foto: Chris Danals, National Science Foundation

Polarlys forekommer vanligvis mellom 90 og over 500 km over bakken og observeres i et belte rundt de magnetiske polene. Fenomenet viser seg som bølgende lys i ulike former og farger, typisk grønt, rødt, blått og lilla. På den nordlige halvkule kalles det aurora borealis, mens det på den sørlige halvkule kalles aurora australis.

Norge deltar i internasjonal nordlysforskning, blant annet gjennom Andøya Space. Fenomenet er observert så langt sør som i Kristiansand.^[1]

Nordlysovalen er området i atmosfæren der polarlyset hyppigst opptrer. Ovnens posisjon varierer mellom dag og natt; om natten ligger den vanligvis over Nord-Norge.^{[trenger referanse]}

Fenomen

Polarlys inneholder bare bestemte farger, et resultat av lysutsendelse fra eksiterte atomer og ioner i atmosfæren. Solvinden fører til eksitasjon, og hvert stoff sender ut lys ved bestemte bølgelengder. Høyden påvirker hvilke farger som dannes:

• Over 180 km – Eksitert nitrogen og oksygen gir rødt lys
• 120–180 km – Eksitert oksygen gir grønn-gulgrønn farge
• Under 120 km – Ionisert nitrogen gir blå og lilla fargetoner

Historie og forskning

Den tidligste realistiske beskrivelsen av nordlyset i Norge finnes i Kongespeilet (ca. 1230). Presteskapet i Norge bidro senere med en rekke beskrivelser av fenomenet i perioden 1550–1800. I 1724 skrev Jens Christian Spidberg den første avhandlingen som utelukkende omhandlet polarlys.

Alta ble tidlig et senter for nordlysforskning. Rundt 1900 ble mye av dagens forklaringsmodell etablert gjennom Sophus Tromholts arbeid med sammenhengen mellom nordlys og solflekker, og Kristian Birkelands Terrella-eksperimenter. Teorien om at ladde partikler fra sola følger jordens magnetfelt og interagerer med atmosfæren ble senere komplettert etter Niels Bohrs atommodell i 1913.

I 1920-årene fastsatte Carl Størmer høydene der nordlys forekommer gjennom systematiske observasjoner.

Blant internasjonalt anerkjente norske nordlysforskere er Lars Vegard.^[2]

Forskning på nordlys pågår fortsatt i Norge og internasjonalt. Rakettskyting fra Andøya gjør det mulig å foreta målinger inne i polarlyset, i tillegg til observasjoner fra bakken og fra satellitter.