Benjamin Wegner
industrimagnat, godseier og trelasthandler From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
For sønnesønnen, amtmannen, se Benjamin Wegner d.y..
Jacob Benjamin Wegner (1795–1864) var en norsk industrimagnat, verkseier, godseier, brukseier, trelasthandler og generalkonsul for de hanseatiske bystatene. Han var mangeårig overdirektør og medeier av Blaafarveværket, Norges største industribedrift og som utvant blåfarge fra kobolt, og hadde eierinteresser i en rekke andre virksomheter innen bergverk og trelasthandel i Norge. Wegner var liberal og frihandelsvennlig, svært britiskorientert i sine forretninger og beskrives som en av de helt sentrale tidlige industrigründerne i det nylig selvstendige Norge i tiårene etter Napoleonskrigene, og som en pionér i moderne bedriftsledelse.[1]
.jpg)
Han vokste opp i en uformuende borgerlig familie i havnebyen Königsberg ved Østersjøen, mistet tidlig begge foreldrene og broren Salomon, og begynte under Napoleonskrigene som lærling i et handelshus i hjembyen. I 1819 reiste han fra hjembyen; etter et opphold i London slo han seg i 1820 ned i Berlin som agent innen den baltisk–britiske trelasthandelen og kornhandelen, og som nær samarbeidspartner av firmaet Isaac Solly and Sons i London. I Berlin opptrådte han også regelmessig som representant for den engelske kjøpmannen og kunstsamleren Edward Solly, en bror av Isaac Solly, og hans tidlige karriere var i det hele tatt nært knyttet til familien Solly og engelske interesser. Han forhandlet i perioden 1820–1821 frem salget av Edward Sollys kunstsamling med 3000 malerier av blant andre Tizian, Rembrandt og Rafael til den prøyssiske kongen. Salget var et av historiens største kunstsalg, og samlingen dannet grunnlaget for Gemäldegalerie som åpnet i 1830 på Museumsinsel.
Høsten 1821 ble han involvert i Edward Sollys og bankieren Wilhelm Christian Beneckes planer om å kjøpe det norske Blaafarveværket, og året etter kjøpte han verket på auksjon på vegne av Benecke etter at Solly hadde kommet i økonomiske vanskeligheter. Han bosatte seg samme år på Fossum hovedgård i Modum som overdirektør og medeier av Blaafarveværket, som han moderniserte og utviklet til Norges største bergverk og industribedrift i perioden 1822–1848. Der ble også Norges første jernbane bygget i 1839 for å frakte malmen ut av fjellet. Han eide fra 1836 Frogner Hovedgård med Frognerseteren og Frognerseterskogen; under hans eierperode ble bl.a. Wegnerpaviljongen oppført i Frognerparken. Han var videre medeier i Hassel Jernværk og Hafslund hovedgård med rundt 340 000 dekar skog i Østfold og Østerdalen, og omfattende trelasteksport og sagbruksvirksomhet. I 1856 startet han sammen med Iver Albert Juel trelastfirmaet Juel, Wegner & Co. Videre eide han løkken Dronninghavn på Bygdøy (da kalt Ladegaardsøen). Hans forretningsaktiviteter fokuserte sterkt på eksport av tømmer, korn og koboltblått til England, der han tilbragte mye tid gjennom hele sitt voksne liv. Han var generalkonsul i Norge for bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen, og i tillegg portugisisk visekonsul.
Han var gift med filantropen og kvinnesakspionéren Henriette Seyler (1805–75), som tilhørte det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg i byrepublikken Hamburg og som var datter av L.E. Seyler, mangeårig leder og medeier i Joh. Berenberg, Gossler & Co. Ektefellen var en periode medeier i sin families bank- og handelshus; hun var barnebarn av Abel Seyler, en av 1700-tallets mest kjente europeiske teaterledere. Slekten Seyler var opprinnelig en patrisierslekt fra Basel i Sveits. Wegner synes å ha hatt et nært forhold til svigerfaren i Hamburg, og bankierfirmaet Berenberg dukker ofte opp i Blaafarveværkets arkiv. Han har etterkommere i familiene Wegner, Paus og Nørregaard.
Remove ads
Bakgrunn
.jpg)
Jacob Benjamin Wegner, som til vanlig bare brukte navnet Benjamin, ble født i havnebyen Königsberg ved Østersjøen 21. februar 1795 og døpt 27. februar samme år.[a] Han vokste opp i en borgerlig familie uten særlig velstand, og i et miljø orientert i retning av sjøfart og handel.
Han var sønn av kongelig politikommissær i Königsberg Johann Jacob Wegner (ca. 1757–1797)[b] og Regina Dorothea Harder[c] (1770–1813), som bodde i Königsbergs forstad (Vorstadt).[2] Faren var innflytter, mens moren tilhørte en borgerlig familie fra byen. Foreldrene ble gift 25. april 1792 i Königsberg[3] og faren døde før sønnen fylte to år (12. januar 1797) i en alder av 40 år.[4] Moren var datter av bokholder og «edsvoren veier» i Königsberg Christoph Harder (ca. 1724–1791),[d] og hennes familie kan føres tilbake til 1600-tallet i Königsberg-bydelen Altstadt.[e]
Faren Johann Jacob Wegner var i sitt første ekteskap gift med Regina Dorotheas eldre søster Anna Christina Harder, og Regina Dorothea ble som enke i 1798 gift med skipsbygger og skipsreder Philipp Gutzeit (1773–1838).[f] Philipp Gutzeit var opprinnelig skipstømmermann og var senere skipsbygger og reder eller partreder i skip han hadde bygget selv. I 1813, da Benjamin Wegner var atten år gammel, døde også moren Regina Dorothea, og året etter ble stefaren Philipp Gutzeit gift med Anna Dorothea Jacobine født Wegner (1786–1836), den eldste datteren av Johann Jacob Wegner og Anna Christina Harder, som dermed var Benjamin Wegners halvsøster på farssiden og kusine på morssiden, og nå også ble hans stemor. Benjamin Wegner hadde en helbror, Friedrich Salomon Wegner (f. 1793), og minst et dusin halv- og stesøsken.[g] Stefaren Philipp Gutzeit var yngre bror av skipsreder Benjamin Gutzeit (1771–1813), som var far til Wilhelm Gutzeit, som dermed var hans «stefetter».[h] Königsberg var i hans barndom en av de største tyskspråklige byene i Europa og et sentrum for motstand mot Napoleon under Napoleonskrigene; byen lå sentralt plassert i det russisk-baltiske handelsområdet, med en aktiv handel særlig med Storbritannia. Benjamin Wegner begynte etter fullført skolegang rundt 14-årsalderen som lærling i et handelshus i Königsberg, der han fikk merkantil utdannelse.[5][6][7]
Remove ads
Forretningsmann i Berlin
.JPG)
I 1819 forlot han fødebyen Königsberg og dro til Berlin. Etter et opphold i London slo han seg i 1820 igjen ned i Berlin, der han etablerte egen agenturforretning innen den baltisk–britiske trelasthandelen og kornhandelen, dvs. i storeksport av trelast og korn fra Østersjøområdet til England. Han fikk et nært samarbeid med det engelske handelshuset Isaac Solly and Sons, som var det ledende engelske firma som var aktivt i import av tømmer fra østersjølandene og som ble ledet av Isaac Solly. Videre fikk han et nært samarbeid med Isaacs bror Edward Solly, som også bodde i Berlin og som var en av Europas fremste kunstsamlere på denne tiden, og opptrådte regelmessig som representant for både firmaet Isaac Solly and Sons og for Edward Solly i forretninger. Wegner fikk også et nært samarbeid med handelshuset Gebrüder Benecke i Berlin og spesielt dets leder Wilhelm Christian Benecke, et samarbeid som kom til å bestå i mange årtier. Ingerid Hagen skriver at «som Wilhelm Christian Benecke vanket Edward Solly sammen med kongelige og andre personer som tilhørte Berlins mest fornemme kretser. Flere prøyssiske ministere samt den prøyssiske kronprinsen var nære venner og bekjente av ham.»[8]
Det var antagelig det nære forholdet til Isaac og Edward Solly og Solly-firmaets dominerende stilling i britisk handel med Østersjøregionen som gjorde at Benjamin Wegner som 25-åring, uten noen spesielt privilegert familiebakgrunn eller større formue, i 1820 var blitt en del av Berlins høysosietet, involvert i personlige forhandlinger om kunstsalg med kongen. Det er mulig han ble kjent med Solly-firmaet under oppholdet i London eller allerede kjente til firmaet fra sitt arbeid i Königsberg, og at han reiste tilbake til Berlin med tanke på å representere firmaet i den da fremvoksende prøyssiske hovedstaden. Det er også tenkbart at han dro til London etter å ha etablert kontakt med brødrene Solly. Edward Solly bodde tidlig på 1800-tallet i Danzig, og flyktet da byen ble inntatt av franskmennene til Königsberg, der han fikk et nært forhold til den prøyssiske regjeringen og kongehuset som holdt til i byen i perioden 1808–1809.[9] Det er dermed fullt tenkelig at Wegner ble kjent med Edward Solly allerede i ungdomsårene som foreldreløs handelslærling i Königsberg. Forholdet til Edward Solly virker uvanlig tett. Også med Sollys nevø i England, Isaac Solly Lister (1795–1862), får han et nært vennskap som varer i mange år også etter at han drar til Norge.
Sollys kunstsalg
Som Edward Sollys representant og fullmektig forhandlet Wegner i perioden 1820–1821 frem avtalen med den prøyssiske kongen om overtagelse av Sollys kunstsamling på rundt 3000 malerier. Solly hadde i den kaotiske tiden under og etter Napoleonskrigene bygget opp Europas største private malerisamling, særlig av italienske og nederlandske mestere fra renessanse og tidlig nytid, og salget var uten tvil et av historiens største kunstsalg. På grunn av sine økonomiske problemer rundt 1820 følte Solly seg tvunget til å selge samlingen. Forhandlingene ble ført av Wegner og Benecke, delvis med fyrst Hardenberg og delvis med kong Fredrik Vilhelm III direkte.[10] 677 malerier ble deretter gitt av kongen til Gemäldegalerie i Berlin, og dannet kjernen i galleriets samling da det åpnet på Museumsinsel i 1830. Salgssummen var 500 000 reichsthaler; «til sammenligning var hele det prøyssiske statsbudsjettet for året 1820 på 15 millioner reichstaler. Ifølge kunsteksperter skal visstnok salgssummen likevel bare ha vært halvparten av hva Sollys samling i virkeligheten var verdt».[10]
Samlingen omfattet malerier av Tizian, Rafael (maleriet kalt «Solly-Madonna», etter Edward Solly), Rembrandt, elever av Leonardo da Vinci, Jan van Eyck, Jan Gossaert, Petrus Christus, Pieter Brueghel den yngre, Lucas Cranach den eldre, Lucas Cranach den yngre, Hans Holbein den yngre, Nicolas Poussin, Jacopo Bellini, Giovanni Bellini, Fra Angelico, Lorenzo Costa, Andrea del Castagno, Annibale Carracci, Sandro Botticelli, Paris Bordone, Francesco Francia, Bernardo Daddi, Paolo Uccello, Giorgio Vasari, Piero di Cosimo, Luca Signorelli, Parmigianino, Giotto, Vittore Carpaccio og mange andre. Noen av kunstnerne var kjente navn allerede på den tiden, mens andre – som Giotto, Botticelli, Jan van Eyck og Jan Gossaert – på den tiden var lite kjente, men siden har økt i anseelse. 200-årsjubileet for kjøpet ble i 2021/2022 markert med en egen utstilling i Gemäldegalerie, og en katalog som diskuterte samlingens opprinnelse og forhandlingene om kjøpet av den.[11][12]
Med blikk mot Norge
Wegners forretningspartner Benecke fattet i 1820 interesse for Norge, og gav etter forhandlinger med Herman Wedel-Jarlsberg Norge det statslånet som reddet statsfinansene, men som førte til at Wedel-Jarlsberg ble stilt for riksrett og frikjent i 1822.[7] Statslånet bidro til at de tre forretningspartnerne Wegner, Solly og Benecke i 1821 vendte oppmerksomheten mot Norge. I november 1821 skriver den jevnaldrende vennen og London-kjøpmannen Isaac Solly Lister (1795–1862), en nevø av Isaac og Edward Solly, til Wegner og foreslår at de skal bli partnere i et forretningsforetagende i papirindustrien i Stettin, men Wegner avslår. Han er på det tidspunktet klar for å reise til Norge på vegne av Edward Solly og Benecke.[13]
Remove ads
Blaafarveværket og andre industriinteresser i Norge
I 1821 ble både Edward Solly, Wilhelm Christian Benecke og Benjamin Wegner kjent med at Blaafarveværket i Norge var til salgs. Det tidligere kongelige verket hadde blitt pantsatt av kongen under Napoleonskrigene og overtatt av private da staten ikke kunne innløse pantet. Edward Solly ønsket å kjøpe verket og sende Wegner som sin representant for å gjennomføre kjøpet, men fikk økonomiske problemer og planene måtte avlyses. Benecke hadde gode forbindelser i Norge gjennom statslånet som han hadde gitt Norge tidligere, og ble i stedet den som kjøpte verket. Wegner fikk i oppdrag av Benecke å reise til Norge for å besiktige Blaafarveværket, og fikk fullmakt til å kjøpe Blaafarveværket for Benecke dersom han vurderte at verket kunne drives på en lønnsom måte.
Wegner reiste til Norge og satte 16. desember 1821 første gang foten på norsk jord. Reisen foregikk med diligense og han har skildret reisen og sine inntrykk fra Norge i reisedagbøker og brev. Etter å ha vurdert Blaafarveværket kjøpte han bedriften i 1822 for 150 000 Hamburger Banco på vegne av et konsortium hvor Benecke var hovedinteressent og gjennom en stråmann bosatt i Norge. Det ble etablert et aksjeselskap, et av de første i Norge, som hadde fem aksjonærer.[14] Etter kort tid overtok Benecke og Wegner alle aksjene, og Wegner ble bedriftens «overdirektør» (administrerende direktør). Wegner fikk inntekter fra bedriften både gjennom utbytte og tantieme som direktør. Både Wegner og Benecke hadde signaturrett for Blaafarveværket. I et brev 16. mars 1822 skrev han at «jeg vil ikke oppholde meg for bestandig i Norge, men høyst 1–2 år», men slik skulle det ikke bli.[13]
I løpet av 1820-årene utviklet Blaafarveværket seg til Norges eneste vellykkede storindustri i denne perioden, som ellers var en nedgangstid for mange næringer i Norge. Perioden blir omtalt som Blaafarveværkets storhetstid og varte til kriseåret 1848. Verket dekket 80 prosent av verdensmarkedet for koboltblått, omfattet rundt 40 enkeltgruver og sysselsatte omkring 2 000 mennesker. Blaafarveværket utmerket seg i denne perioden også med omfattende og generøse velferdsordninger for de ansatte. Wegner rekrutterte Karl Friedrich Böbert som bergmester og Friedrich Roscher som hytteinspektør.[15][16][17][18]
Under sine første år i Norge bodde Wegner på Fossum Hovedgård ved Blaafarveværket, men han tilbragte mye tid på forretningsreiser i England og på kontinentet, for å skaffe verket innpass på nye markeder. I 1824 lyktes han da det kom store ordrer fra England, og det engelske markedet forble Blaafarveværkets hovedmarked. Et enkelt engelsk firma, Smith, Goodhall & Reeves, stod i det meste av Wegners direktørtid for over 70% av salget. Vennen Isaac Solly Lister i London, som drev import av blåfarge til papirindustrien, var fra starten en viktig døråpner i det engelske markedet og dessuten i alle år en trofast kunde for Blaafarveværket. Gjennom sine kontakter i Det britiske ostindiske kompani var han også sentral i Wegners forsøk på å komme inn på det kinesiske markedet. Isaac Solly Lister forsynte dessuten Wegner med alle slags varer fra England, alt fra luksusartikler som osten cheshire, tannbørster, såpe, skreddersydde klær, frakker og gullnåler til hestesaler og newfoundlandshunder, som på den tiden var populære i England.[19] Også hans gamle forretningspartner og mentor Edward Solly, Isaacs onkel, hjalp Wegner med å skaffe kundekontakter på det engelske markedet de første årene.[20]
Benjamin Wegner var liberal og frihandelsvennlig.[21] Ingerid Hagen beskriver ham som en av de helt sentrale eiendomsoppkjøpere og industrigründere i det førindustrielle Norge og en pionér i moderne bedriftsledelse.[1] Wegner ble av samtidige beskrevet som «en Konge hvis mindste Vink var en Lov for alle der stode i Forbindelse med Værket», men også som rettskaffen, hjelpsom og ansvarsbevisst overfor sine ansatte.[22] I «et naivmuntert Lunedigt» fra 1831 av Hans Allum het det at «Benjamin Wegner gavner landet».[23] Willibald Alexis omtaler et besøk hos Benjamin og Henriette Wegner på Modum i boken Herbstreise durch Scandinavien («Høstreise gjennom Skandinavia») fra 1828.[24]
Tidlig i 1830-årene flyttet familien Wegner fra Fossum Hovedgård til Christiania, og de bodde i 1833 i Dronningens gate. Blaafarveværket etablerte sitt forretningsmessige hovedkontor i Christiania, og Wegners besøk til gruvesamfunnet han var øverste leder for på Modum ble sjeldnere. I 1836 kjøpte Wegner Frogner Hovedgård i Aker, der han bodde sammen med sin familie til 1849. Wegner videreførte tradisjonen fra Bernt Ankers tid med storslått selskapelighet på Frogner fra tid til annen, med bl.a. ball og båtfester i Frognerdammen. Han støttet også kulturelle formål i samtiden. Den kjente maleren I. C. Dahl besøkte Norge i 1842 og var gjest på Frogner Hovedgård. Han sa da ja til å male det etterhvert meget kjente maleriet av gården.
Sammen med bl.a. Herman Wedel-Jarlsberg kjøpte Benecke og Wegner i 1835 også Hafslund hovedgård, som eide større skogseiendommer i Østfold og i Østerdalen og som drev omfattende tømmereksport og sagbruksvirksomhet med utgangspunkt i de verdifulle fallrettighetene i Sarpsfossen. I 1853 ble Beneckes eierandel overtatt av Wegner og de nye medeierne Jacob Peter Meyer, sistnevntes sønn Thorvald Meyer, sistnevntes svoger Stener Rosenberg, Westye Egeberg og Hans Gulbranson; Wegner ble dermed den største eieren med 25/77 parter (ca. 32,46%). Fra 1848 og frem til sin død konsentrerte Wegner seg om trelasthandel gjennom sin store eierandel i Hafslund hovedgård, som gav en betydelig inntekt i alle år.[25]
I 1837 kjøpte Blaafarveværket nabobedriften Hassel Jernværk fra enken etter Peter Collett, og etter en tid overtok Benecke og Wegner jernverket personlig med en halvpart hver. Jernverket var imidlertid et tapsprosjekt som i årevis belastet Blaafarveværkets og hans egen økonomi; Wegner tapte anslagsvis 50 000 speciedaler over en tiårsperiode på å eie jernverket. I 1849 ble Hassel Jernværk utlyst på en auksjon der han fikk tilslaget på hele eiendommen.[26] I 1854 ble Hassel Jernværk oppdelt og eiendommene solgt enkeltvis på auksjoner, noe som innbragte et større beløp.
I kriseåret 1848 valgte eierne av Blaafarveværket – Benecke og Wegner – å melde oppbud på firmaets vegne. I pressen vakte det forundring at en stor bedrift som hadde tjent gode penger i alle år under deres eierskap ikke kunne utholde mer enn ett dårlig år. På den annen side lovet Wegner å betale sine arbeidere sin del av det de hadde til gode av sin private formue, noe hans medeier Benecke ikke gjorde.[27]
Benjamin Wegner ble i 1836 utnevnt til Kongeriket Portugals visekonsul i Christiania og dermed Portugals fremste representant i Norge, ettersom Portugal ikke hadde noen høyere diplomatisk eller konsulær representant i Norge.[28][29] Han ble etterhvert generalkonsul i Norge for de tre hanseatiske bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen, som alle var fullt suverene land på denne tiden: I 1842 ble han Hamburgs konsul i Christiania og i 1844 ble han Hamburgs generalkonsul for Kongeriket Norge.[30][31] I 1843 ble han Lübecks konsul i Christiania og i 1861 ble han forfremmet til generalkonsul for Lübeck. I 1859 ble han også Bremens generalkonsul i Christiania.[32][33] Han innehadde alle disse fire konsulære embedene til sin død.[34]
Wegner solgte det meste av Frogner Hovedgård i 1848 for 72 500 speciedaler, men beholdt Frognerseteren med Frognerseterskogen, som dermed ble skilt fra hovedgården, samt enkelte andre eiendommer og rettigheter, herunder et landsted og en av Frognerløkkene med tanke på eiendomsutvikling (løkken Kullebunden, Skovveien 10). Familien bosatte seg i 1849 sentralt i Christiania, først i Kirkegaden 28 og senere i Prindsens Gade 12. Han kjøpte i 1855 lystgården Dronninghavn på Bygdøy (da kalt Ladegaardsøen), som da omfattet over 200 mål og som familien brukte som sommerbolig.[35] I tillegg eide han et mindre landsted ved Bekkebukten nær Hukodden på Bygdøy.[36] Etter hans død solgte arvingene Frognerseteren med Frognerseterskogen til Thomas Heftye.[37][38] Han var medlem av herreklubben Norske Selskab fra 1835.[39] Sammen med ektefellen var han også medlem av Christiania Industriforening for trængende Fruentimmer.[40]
Ved slutten av livet var hans hovedadresse en bygård i Christian Augusts Gade 17–19, som stod der Domus Juridica står nå. De nærmeste naboene i samme bygård var Fritz Wedel Jarlsberg og overhoffmesterinne Juliane Cathrine Wilhelmine Wedel Jarlsberg, med sønnen Fritz Wedel Jarlsberg, og enkefru Anna Krog med hennes unge datter Gina Krog. Familien tilbragte imidlertid mye tid på landstedet på Bygdøy eller på reiser.
Benjamin Wegner døde på landstedet Dronninghavn på Bygdøy 9. juni 1864 og ble begravet på Gamle Aker kirkegård 13. juni 1864;[41] ektefellen ble begravet i samme grav i 1875. Graven lå på område 02.004 til høyre for Gamle Aker kirke, og tittelen og navnet Generalconsul Jacob Benjamin Wegner var benyttet på gravminnet. Gravminnet eksisterer ikke lenger.
Remove ads
Familie
.jpeg)
Benjamin Wegner ble gift 15. mai 1824[42] i Nikolaikirken i Hamburg med Henriette Seyler (1805–75), datter av L.E. Seyler (1758–1836)[i] og Anna Henriette Gossler (1771–1836). Svigerfaren var medeier og leder for handels- og bankhuset Joh. Berenberg, Gossler & Co. (Berenberg Bank), president for Hamburgs Commerz-Depution, et av de tre politiske hovedorganene i bystaten, og medlem av parlamentet i Hamburg. På farssiden var Henriette barnebarn av den sveitsiskfødte bankieren og senere berømte «teaterprinsipalen» Abel Seyler; hennes (inngiftede) onkel var dramatikeren Johann Anton Leisewitz. På morssiden tilhørte hun bankierfamilien Berenberg/Gossler, en av Hamburgs aller fremste hanseatiske familier, av delvis nederlandsk herkomst. Henriette Seylers mormor Elisabeth Berenberg var svært velutdannet og ble partner i familiens bank i 1790; Henriette var selv en kort periode medeier i Berenberg Bank fra 1836.[43] Ingerid Hagen skriver at «Benjamin Wegner synes å ha hatt et nært forhold til sin svigerfar Ludwig Erdwin Seyler. Det er helt på det rene at svigerfarens store kontaktnett og innflytelse i handelsmiljøer både i og utenfor Hamburg var til stor hjelp for svigersønnens senere forretningsmessige suksess. Navnet på bankierfirmaet Joh. Berenberg, Gossler & Co. dukker også hyppig opp i Blaafarveværkets arkiv.»[44]
.jpg)
Benjamin og Henriette Wegner var foreldre til seks barn, hvorav fem vokste opp. Den eldste sønnen Johan Ludwig Wegner (1830–1893) var trelasthandler og senere byfogd i Larvik, og var gift med Blanca Bretteville, datter av statsminister Christian Zetlitz Bretteville; den andre sønnen Heinrich Benjamin Wegner (1833–1911) var trelasthandler og gift med Henriette Vibe, datter av professor Frederik Ludvig Vibe; den tredje sønnen Egmont Wegner (1835–1843) døde som barn; den eldste datteren Sophie Wegner (1838–1906) var gift med oberst og adjutant for kong Karl IV Hans Jacob Nørregaard; den yngste datteren Anna Henriette Wegner (1841–1918) var gift med skolemannen Bernhard Pauss; den yngste sønnen George Wegner (1847–1881) var høyesterettsadvokat og døde 33 år gammel av tuberkulose i Australia.
Augusta (el. Auguste) Helene Margaretha Calmeyer (1824–1837) bodde som pleiedatter hos familien fra hun var tre år. Hun var født i Fet i 1824 som datter av den nettopp avdøde kjøpmannen Henrich Calmeyer, og ble foreldreløs da også moren døde i 1827. Hun ble da pleiedatter hos det unge ekteparet Henriette (da 22) og Benjamin Wegner (da 32), som da bodde på herregården Fossum og ikke fikk egne barn før tre år senere. Augusta døde som trettenåring av «nervefeber» under et opphold i Hamburg i 1837.[45][46] Henriette Cathrine Bidenkap (1823–1894), som tilhørte en gammel forvalterfamilie på Blaafarveværket,[j] bodde i familien fra rundt 1837 til 1876 som pleiedatter, «husjomfru» og selskapsdame.[48]
Benjamin Wegner er stamfar for den norske slekten Wegner.
Blant hans barnebarn var advokat og Munch-venn Harald Nørregaard, eventyreren Benjamin Wegner Nørregaard, kvinnesakspioneren Olga Thinn, amtmann Benjamin Wegner d.y., vinhandler i Spania Ludvig Nørregaard, Røde Kors-president Nikolai Nissen Paus, industrileder Augustin Paus og fjellklatreren George Wegner Paus. Blant olde- og tippoldebarn er kvinnesaksforkjemperen Henriette Bie Lorentzen, fjellklatreren Egmont Nørregaard, legene Bernhard Paus, Eva Gram, Povel Nicolay Paus, Albert Collett Paus, og Stefan Paus Kutzsche, kvinnehistorikeren Sofie Rogstad, næringslivsleder Nikolai Paus, Ap-politiker Lucie Paus Falck, arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad og juristene Jakob Thinn, Rolf B. Wegner (1898), Rolf B. Wegner (1940) og Jens-Sveinung Wegner.[5]
Remove ads
Noter
Type nummerering
- Blant fadderne var Johann Friedrich Urbani og Georg Benjamin Schwendowius [etternavnet er en form av polsk Szwendowski eller lignende, med endelsen -ski latinisert som -ius].
- Omtalt i kirkebokinnførsler som commissair bei der Policey, königl. Policey Commissair og lignende. Noen eldre fremstillinger har feilaktig oppgitt farens navn som Heinrich Benjamin eller oppgitt at han var skipskaptein; det siste skyldes en forveksling med stefarens yrke som skipsbygger. Dåpsinnførselen for Benjamin Wegner og andre kirkebokinnførsler fra Königsberg har bekreftet at farens navn var Johann Jacob Wegner og at han var politikommissær.
- Det var tidligere vanlig å bøye etternavn i hunkjønn på tysk, og navnet kan derfor også skrives Harderin, slik det gjøres i hans egen dåpsinnførsel; i andre innførsler er det skrevet Harder.
- Christoph Harder ble gift 15. oktober 1756 i Königsberg med Elisabeth Stendel, og ble ved ekteskapet omtalt som bokholder. Senest fra datterens dåp i 1770 og frem til sin død ble han omtalt som Schaalbelehnter, dvs. en «edsvoren veier» i forbindelse med fortolling og lignende. Preussisches Wörterbuch omtaler «Schalbelehnter» som «ein mit der Schale Belehnter; vereidigter Wäger bei den städtischen Wagen. Königsberg. Danzig.» Ved sin død ble han omtalt slik: «Christoph Harder ein Schaale Belehnter v. 67 J an der Entkräftung, hatt gewohnt auf dem großen Pfände Platz; hinter-läßt Eine an den Grobschmidt Mr. Kesler, dem Steindam verehlichte Tochter, Eine mündige Tochter, die er zu hauße gehabt u 3 unmündige Großkinder von seiner verstorbenen Tochter die an dem in d. Vorstadt wohnenden Commissair Wegner verheyrathet war, weiter zwey Brüder Johann u. George Harder Eigenthümer .. d. Mittele Hube und 2 Schwestern Eine verehlicht an Gottfried Rhodmann Eigenthümer ... d. Hinter-Huben, die andere ist die Reifschläger-Wittwe Reimerin jetzt in Herrenhut wohnhaft»
- Regina Dorothea Harders besteforeldre George Harder (1696–1761) og Regina Meÿen ble gift i Königsberg-Altstadt i 1723. Regina ble døpt samme sted i 1702, og var datter av Johann Meÿen, trolig den Johannes Meyen som ble døpt i Königsberg i 1659 og som var sønn av Georg Meyen
- Navnet Gutzeit kommer av baltisk og kan vise til en som bor i krattskogen, jf. gammelprøyssisk gudde, eller i overført betydning prøyssisk-litauisk gudžiuoti, en som «snakker som en belaruser», muligens også prøyssisk-litauisk juočkis, en person med brunett utseende. Navnet kommer ikke av tysk gut Zeit («god tid»); dette er en falsk etymologi.
- Benjamin Wegners familieforhold er kompliserte. Faren, politikommissær Johann Jacob Wegner (ca. 1757–1797), var i sitt første ekteskap (1785–1791) gift med Anna Christina Harder (1765–1791) og hadde barna Anna Dorothea Jacobine Wegner (1786–1836), Eleonora Charlotta Elisabeth Wegner (f. 1787) og Johann Jacob Friedlieb Wegner (f. 1789). Etter den første ektefellens død i 1791 ble han året etter (25. april 1792) gift med hennes lillesøster Regina Dorothea Harder (1770–1813) og var i dette ekteskapet far til Friedrich Salomon Wegner (f. 1793) og Jacob Benjamin Wegner (f. 1795). Etter at Johann Jacob Wegner døde i 1797 ble Regina Dorothea Harder i 1798 gift med skipsbygger Philipp Gutzeit (1773–1838), og de ble foreldre til Eleonora Amalia Gutzeit (f. 1800), Justina Henriette Gutzeit (f. 1801), Regina Florentina Gutzeit (f. 1804) og Emilie Wilhelmine Gutzeit (f. 1809). Regina Dorothea Harder døde i 1813, og hennes gjenlevende ektefelle Philipp Gutzeit giftet seg i 1814 med sin avdøde ektefelles niese (og Benjamin Wegners halvsøster) Anna Dorothea Jacobine Wegner (1786–1836), som da selv var enke etter Johann Friedrich Orboschewski. I dette ekteskapet var Philipp Gutzeit og Anna Dorothea Jacobine Wegner foreldre til Emilie Aurora Gutzeit (f. 1815), Laura Jacobine Gutzeit (f. 1816), Julius Gutzeit (f. 1818), Eduard Philipp Gutzeit (f. 1820) og Marie Louise Henriette Gutzeit (f. 1826). Stefaren Philipp Gutzeit ble født 16. september 1773 i Königsberg og var sønn av Martin Gutzeit og Helena Dorothea Maass; han døde 6. april 1838 i Königsberg.
- Wilhelm Gutzeit er i ulike kilder feilaktig omtalt som hans halvbror, men var egentlig sønn av stefaren Philipp Gutzeits eldre bror, skipsreder Benjamin Gutzeit. Etter at Benjamin Gutzeit døde i 1813 ble barna hans trolig tatt opp i huset hos slektninger, herunder Benjamin Gutzeits bror Philipp Gutzeit, og Wilhelm Gutzeit kan dermed ha blitt en «sammenbragt bror» av Wegner, som da var blitt foreldreløs og levde hos stefaren. Det synes å ha vært en rekke relasjoner mellom hans familie og Gutzeitfamilien også tidligere, og det er mulig at de også hadde flere slektsrelasjoner. Wilhelm Gutzeit kom til Norge midt i 1820-årene som sekretær og fullmektig for slektningen Benjamin Wegner på Blaafarveværket, og etablerte siden egen virksomhet som brukseier, trelasthandler og skipsreder. Han ble også Portugals visekonsul i Drammen; Benjamin Wegner var da allerede Portugals visekonsul i Christiania. Også Wilhelms nevø, Georg Rudolph Wilhelm Gutzeit (f. 1835 i Königsberg som sønn av Wilhelms bror Heinrich Benjamin Gutzeit), flyttet til Norge og ble kjøpmann på Bragernes.
- Noen eldre norske fremstillinger har feilaktig oppgitt farens navn som Heinrich. Det var Henriettes morfar Johann Hinrich Gossler, bror (Johann) Heinrich Seyler og onkel Johann Heinrich Gossler som hadde dette fornavnet.
- Henriette Cathrine Bidenkap (1823–1894) var født i Drammen som datter av Johan Jacob Bidenkap (1787–1864) og Inger Bolette Wilhelmine Schive (1802–1858), som ble gift på Fossum på Modum 27. desember 1821. Faren var skipskaptein og siden undertollbetjent i Drammen. Johan Jacob Bidenkap var sønn av Jacob Henrich Günther Daniel Bidenkap (død 1807), som var forvalter på Blaafarveværket i perioden 1785–1807, i tiden som kongelig verk. Henriette var søster av legen Johan Lauritz Bidenkap. I familien Wegner ble hun kalt «jomfru Bidenkap». Hun ble boende hos familien til Anna Henriette Wegner giftet seg i 1876, året etter Henriette Wegners død.[47]
Remove ads
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads