Carlo Rubbia

Carlo Rubbia (født 1934) er en italiensk fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1984 sammen med Simon van der Meer «for deres avgjørende bidrag til det store prosjektet, som førte til oppdagelsen av feltpartiklene W og Z, formidlere av svak vekselvirkning».

Carlo Rubbia
Født		31. mars 1934[1][2][3][4] (91 år) Gorizia (Provinsen Gorizia, Kongedømmet Italia)[2]
Beskjeftigelse		Fysiker
Embete		Livstidssenator (2013–) Director General of CERN (1989–1993)
Akademisk grad		Doktorgrad[5]
Utdannet ved		Columbia University Universitetet i Pisa Scuola normale superiore
Parti		partiløs
Nasjonalitet		Italia
Medlem av		16 oppføringer Accademia Nazionale dei Lincei[6][7] Det pavelige vitenskapsakademi (1985–ingen)[8] Det russiske vitenskapsakademi[9][10] European Academy of Sciences[11][8] Royal Society (1984–ingen)[12][8] National Academy of Sciences (1987–ingen; Foreign Associate of the National Academy of Sciences)[13][9] Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL (1984–ingen)[14][15] American Academy of Arts and Sciences (1975–ingen)[16][15] Det polske vitenskapsakademi (1991–ingen)[17][18][15] Kroatisk akademi for vitenskap og kunst (1992–ingen)[15][19] Det ungarske vitenskapsakademiet Academia Europaea (1992–; tilknytning: AE section Physics and engineering sciences)[20] Det østerrikske vitenskapsakademiet Istituto veneto di scienze, lettere ed arti National Virgilian Academy Accademia Tiberina
Utmerkelser		Nobelprisen i fysikk (1984)
Arbeidssted		Harvard University Universitetet i Pavia
Område		Fysikk
Fagfelt		Partikkelfysikk
Kjent for		Oppdagelsen av W- og Z-bosoner
Carlo Rubbia på Commons

Nobelprisen i fysikk 1984

Rubbia studerte ved Scuola Normale i Pisa og ble uteksaminert ved å utføre eksperimenter på kosmisk stråling ved Universitetet i Pisa i 1959. Han flyttet deretter til USA hvor han tilbrakte rundt ett og et halvt år ved Columbia University og utførte eksperimenter på henfall og den kjernefysiske fangsten av myoner. Dette var den første av en lang rekke eksperimenter som Rubbia har utført innen feltet svak vekselvirkning og som kulminerte i det nobelprisvinnende arbeidet ved CERN.

Fra 1989 til 1992 var Carlo Rubbia generaldirektør ved CERN. Han er også hjernen bak den såkalte Rubbiareaktoren, en energiforsterkerreaktor som benytter grunnstoffet thorium som drivstoff. Denne reaktortypen har vært mye diskutert i norsk media siden 2005, men spesielt etter sommeren 2006, på grunn av Norges store forekomster av thorium.