Cinema Paradiso
italiensk film fra 1988 From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Cinema Paradiso (originaltittel: Nuovo Cinema Paradiso[1]) er en italiensk romantisk dramafilm og komedie skrevet og regissert av Giuseppe Tornatore fra 1988. Dette var Tornatores andre spillefilm.[2]
Opprinnelig var filmen 155 minutter lang. Denne versjonen gjorde det dårlig i Italia, og ble klippet ned til 123 minutter da den ble gitt ut internasjonalt. I 2002 kom en director's cut, som var på 173 minutter.[3] Den korteste versjonen vant juryprisen under filmfestivalen i Cannes i 1989, og Oscar for beste fremmedspråklige film samme år.[4][5] Filmen ble digitalt restaurert 25 år etter produksjonen.[6]
Filmen er et testament og en hyllest til kinoen som møtested, den tradisjonelle filmen før fjernsynet kom og til Sicilia.[7][8]
Filmen er retrospektiv ved at den begynner med at hovedperson (Salvatore, «Toto») som vellykket førtiåring får beskjed om at Alfredo er død. Handlingen består for en stor del av at han tenker tilbake på livet som liten gutt og tenåring i den sicilianske landsbyen Giancaldo der han ble venn av den barnløse kinomaskinisten Alfredo. Salvatores far forsvant under krigen og han tar over som kinomaskinist da Alfredo mister synet i en brann.[7]
Musikken ble komponert av Ennio Morricone.[9] Filmen er inspirert av Francoise Truffauts På vei mot livet (1959).[7] Fra kinosalen vises klipp fra en lang rekke filmklassikere. Salvatore Cascio som fremstilte Toto som liten gutt var en amatør som Tornatore oppdaget under innspillingen på Sicilia.[10] Cascio hadde aldri vært på kino da han fikk rollen.[2] Filmen har selvbiografiske elementer fra Tornatores oppvekst.[8] Filmens Giancaldo er basert på Bagheria der Tornatore vokste opp.[11] Innspillingen skjedde hovedsakelig på Sicilia i byen Palazzo Adriano.[2] Noen scener som skulle fremstille krigsskader ble spilt inn i ruinene av Poggioreale som ble ødelagt av jordskjelvet i 1968. Utendørsvisning av film ble spilt inn i Cefalù, mens Totos skole utvendig fremstilles av borgen i Castelbuono.[11]
Roger Ebert ga filmen 3½ av 4 mulige stjerner.[8] Eberts nettside konkluderer med at den korte versjonen sluppet internasjonalt var bedre enn «director's cut» på 173 og at klippingen reddet filmen fra å bli middels eller middelmådig.[3] I 2002 ga Ebert den lengste versjon 4 stjerner.[12] The Guardian skriver at det var noe utenom det vanlige at en nostalgisk, sentimental film om det å gå på kino laget av en ukjent ung regissør skulle vinne høythengende priser og bli en kommersiell suksess internasjonalt.[4] New York Times anmelder var negativ til filmen og vurderte Tornatores regi som lite vellykket, spesielt av unge Cascio, men også Philippe Noiret.[10] The Guardian mener Noiret gjorde en utmerket prestasjon («beautifully played») som kinomaskinisten Alfredo.[2] Washington Posts anmelder mente filmen var hyggelig, sentimental og drømmeaktig, og Tornatores brukte klisjeer på en vellykket måte.[13] New York Magazine beskrev filmen som behagelig, lite originale og skuffende.[14] The Observers anmelder mener Cinema Paradiso er en av de beste filmer om film og kino.[15]
«Just about everything you ever loved (or hated) about Italian films can be found in Giuseppe Tornatore's Cinema Paradiso, from the industry's entrenched system of postdubbing to the unofficial requirement that, somewhere in the movie, a man treat a woman's breasts the way others do the accordion»
Washington Post[13]
Remove ads
Skuespillere
- Philippe Noiret - Alfredo
- Salvatore Cascio - Salvatore Di Vita, som barn.
- Marco Leonardi - Salvatore Di Vita, som tenåring.
- Jacques Perrin - Salvatore Di Vita, som voksen.
- Agnese Nano - Elena Mendola
- Brigitte Fossey - Elena Mendola, som voksen.
- Antonella Attili - Maria Di Vita
- Pupella Maggio - gammel Maria Di Vita
- Enzo Cannavale - Spaccafico
- Isa Danieli - Anna
- Leopoldo Trieste - Adelfio, en prest.
- Nino Terzo - Peppino's far.
Remove ads
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads