Dampbuss

Dampbuss er et busskjøretøy med dampmaskin som fremdriftsmiddel, og de første av typen for passasjertrafikk kom til Norge på 1870-tallet og ble først kalt «landeveislokomotiver». Den første norskbygde dampbussen var den forhjulsdrevne «Alpha», bygget av den norske ingeniøren Paul Henningsen Irgens (1843-1923)^[1] i 1899.^[2]

Dampbuss av merket De Dion-Bouton, 1899.

I England ble dampbusser satt i trafikk i 1820-årene, og rundt 1830 var det faste ruter i London og derfra helt til Birmingham. De klarte rundt 15 km/t, hadde polstrede seter og nokså bra fjæring. Passasjerantallet var 14-18, i tillegg til reisende som var villige til å sitte oppe på taket. Dampbussene møtte imidlertid aktiv motstand fra jernbanefolk, kanal- og lasteprameiere, drosjeeiere og hesteoppdrettere. I 1865 fikk disse igjennom loven om røde flagg, dvs. at dampbkjøretøyer fikk fartsgrense 6,5 km/t på landevei og enda lavere i byene. Foran skulle en mann gå eller ri med et rødt flagg som advarsel. I 1869 ble røde flagg-loven opphevet.^[3]

Dampbussene i Norge

Irgens flyttet til Bergen i 1895, og startet et verksted for montering av gass- og petroleumsmotorer. Han kom i kontakt med sin slektning Jacob Irgens, som hadde etablert seg som vognfabrikant, og startet eksperimenter for å bygge et selvbevegelig kjøretøy med sine egne motorer. Den første norskbygde bilen var et faktum i 1898. Han anerkjente også potensialet i dampdrevne busser, og presenterte bussmodellen «Alpha», i 1899.^[4] Det var et firehjuls kjøretøy med plass til 14 passasjerer, med åpne endeplattformer, salongrom i midten, og dampmotor i den forreste endeplattformen. Irgens hadde hellet med seg under prøveturene, men det oppsto forsinkelser som tvang kunden, som ønsket å starte rute mellom Stavanger og Madla, til å kansellere ordren. Bussen ble dermed sendt til Trondheim for utprøving på vegne av Elgeseter Automobil-Kompani, for ruten mellom Elgeseter og Ravnkloa.

«Alpha» kom til Trondheim i 1900, men ble sterkt kritisert av bilselskapet, som oppdaget at den tekniske tilstanden var dårlig, med motorstopp og teknisk svikt som resultat. Bilselskapet gikk konkurs.^[2] Den første egentlige rutedrift med dampbuss ble igangsatt av Ole O. Bull, sjef for Det norske Motorvogn Compagnie, da to busser ble kjøpt fra LIFU og skipet til Kristiania i juli 1899. Bull hadde støtte fra vegdirektør Hans Hagerup Krag, som gav sin godkjennelse.

Ruten gikk mellom Stortorvet og Grefsen bad med første avgang kl 5:30 om morgenen. Disse to dampbussene, «Grefsenbussene», var fint forarbeidet i stål, glass og mahogni, og kunne kjøre opptil 19 km/t på flat, jevn vei. Motoren var på 30 hk, og det var plass til 16 passasjerer. Til å begynne med var rutedriften en suksess; men støynivået var et problem, for vognhjulene var beslått med jernplater som gradvis løsnet fra gummien under, og da ristet og skramlet det så folk på Grefsen angivelig hørte når bussen startet på Stortorvet - derav kallenavnet «Tarmristeren». Sjåføren, Otto Diserud fra Valdres, forlot hovedstaden og ble kjøpmann i Aurdal.^[5] Etter bare to måneder ble bussdriften innstilt som følge av disse problemene. Den ene bussen ble sendt tilbake, mens den andre ble omgjort til lastevogn.^[6] Erfaringene man gjorde seg ved hjelp av landevegslokomotivene og dampbussene, førte til et reguleringsreglement og behov for utbedring av det norske vegnettverket på slutten av 1800-tallet. Rutebiltrafikkens historie hadde startet.

Danmark

På 1800-tallet hadde Danmark et underutviklet vegnettverk utenom storbyer som København, og var dermed dårlig egnet for tyngre maskindrevne kjøretøyer som dampvogner. Men interessen for dampdrevne busskjøretøyer var ikke mindre i den danske opinionen, og fremtidsorienterte visjonærer som Søren Hjorth (1801-70)^[7] så for seg innføring av disse nyvinningene i sitt hjemland. Hjorth, som var godsforvalter på godset Bonderup ved Korsør, og hadde juridisk eksamen som sekretær, var i tillegg en oppfinner som bygde en dampmaskin i 1831. I det neste året startet han «dampvognprosjektet», hvor det ble utarbeidet planer om en stor firehjuls dampvogn med fating, for betalende passasjerer.^[8]

Prosjektet overlevde fram til 1837, men forble på tegnebrettet, tross konsesjonssøknad på en dampbussrute fra Kiel til Altona som den gang lå i Danmark. Søknaden, som var gjentatt to ganger, ble til slutt avslått fordi et annet, konkurrerende selskap fikk retten på den samme ruten, og åpnet Christian den Ottendes Østersø Jernbane i 1844.^[9] På 1860-tallet var det stor interesse for de utenlandske dampomnibussene, og det kom en søknad om minst to ruter mellom Triangelen på Østerbro og Bellevue, og fra Frederiksberg Runddel til Tivoli i København og innenriksdepartementet. Heller ikke disse planene ble noe av.^[10] Bare én gang ble dampdrevne kjøretøyer ment for personbefordring sett i Danmark; i 1862 da Edler C. Christiansen (E.C.C) kjøpte et britiskbygd landeveislokomotiv, for å sette det i trafikk mellom Nørre Sundby og Frederikshavn i Vendsyssel i Jylland. Landeveislokomotivet, som fikk tilnavnet «Dampelefanten», i tillegg til det offisielle navnet «Vendsyssel», trakk et tog på tre vogner etter seg under den første prøveturen den 5. oktober 1862. Men vegtilstanden med bløt grunn og mekaniske problemer førte til kansellering etter bare noen få reiser. Hele prosjektet ble avblåst, og lokomotivet ble sendt tilbake til Storbritannia.^[11]

Deretter ble dampbussene overført til skinnene, som ingeniør Alexis Køhls (1846–1920)^[12] «sporveislokomotiv» fra 1873, som trakk en passasjervogn etter seg, og var kalt «dampomnibuss» i sin samtid. Med dette var tiden for dampbussen i Danmark over.^[13]

Galleri

• 
  Midland Steam Omnibus Company buss.
• 
  Sentinel Waggon Works DG6P «Elizabeth» fra 1931.
• 
  Sentinel Waggon Works DG4 «Martha» fra 1932.
• 
  Foden dampbuss fra 1929.
• 
  GWR Clarkson dampbuss, 1904.
• 
  Goldsworthy Gurney dampvogn, 1827.