Donaldisme

Donaldisme er både en seriøs og humoristisk forskning og en bevegelse hvis formål er å studere tegneseriebladet Donald Duck & Co og dens verden.

Nordmannen Jon Gisle skapte forskningsgrenen da han i 1971 utga essayet «Donaldismen»^[1] og i 1973 utga boken Donaldismen, som omslaget sier er «en muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden». Boken er en alvorlig og samtidig meget vittig bok som analyserte tegneseriefiguren Donald Duck, de øvrige figurene (ikke bare endene), Andeby, og deres innbyrdes forhold. Boken ble en sensasjon, kom ut i flere opplag, ble hyppig stjålet fra landets biblioteker^[2] samt oversatt til svensk og dansk. Bokens popularitet var så stor at mange ikke så ironien og at boken også var en gjennomført parodi på Edvard Beyers Norges litteraturhistorie, ned til latinsk begrepsapparat og fotnoter.^[3] Boken ble gjenutgitt i «ANDen» (og lett revidert) utgave på Gyldendal Norsk Forlag høsten 2006.

Andre utgave inneholder «bonusmateriale» i form av to helt nye kapitler. Det ene omhandler lov og rett i Andeby, mens det andre tar for seg donaldistbevegelsen i Norden og Tyskland. Andreutgaven har også fått et nyskrevet forord, nyere forskningsresultater blir formidlet i enkelte av de andre kapitlene, men i hovedsak ignorerer den alt som er skjedd i Andeby siden første utgave utkom i 1973.

Jon Gisle definerte selv Donaldismen slik i forordet (det opprinnelige, ikke det nye tilleggsforordet i andre utgave) til boken av samme navn:

Donaldisme er betegnelse dels på en forskningsgren, dels på det materiale denne forskningen beskjeftiger seg med. I den siste betydningen betegner ordet alt som er utgitt av Disney-signerte tegneserier. I den første betydningen er donaldismen en gren av tegneserieforskningen som har spesialisert seg på studiet av nettopp Disneys produksjon.^[4]

Senere har begrepet gått over til også å dekke generell fandyrkelse av Disney-tegneserier og -tegnefilmer.

Hovedstrømninger

Jon Gisle har delt donaldismen opp i åtte hovedstrømninger:

• Urdonaldismen (donaldismus antiquus optimus maximus) (1948–1952)
• Den eldre klassiske donaldisme (donaldismus classicus vulgaris) (1951–1957)
• Den yngre klassiske donaldisme el. romantikken (donaldismus classicus romanticus) (1957–1963)
• Kommersialismen (donaldismus speculativus phyphasan) (1963–1966)
• Klodrismen (donaldismus clodrismus superlativus optimus) (1965–1967)
• Den alminnelige nåtidsdonaldisme (donaldismus modernis vulgaris) (1965– )
• Realismen (donaldismus macabris diabolus) (1966– )
• Den syntetiske klodrisme (donaldismus modernis clodrismosyntheticus) (1971– )

Rostrilongitudekvotienten

Rostrilongitudekvotient, forkortet RLK, er definert som forholdet mellom en tegneseriefigurs (fortrinnsvis en ornitologisk Disney-figur fra tegneseriebladet Donald Duck & Co) nebblengde og hodehøyde, målt i profil. Begrepet ble introdusert av Jon Gisle i hans bok Donaldismen i 1973, der det redegjøres for hvordan rostrilongitudekvotient utviklet seg over tid. Det antydes også en sammenheng mellom rostrilongitudekvotient og litterær kvalitet – jo kortere nebb, jo dårligere innhold.

Referanseverdier

Donaldistisk stilperiode	Typisk kvotient
Klassiske 40-tallsserier, tidlig Carl Barks	1,6
50-tallsserier	1,2
Italiensk 60-talls "brutalistisk" Donald-stil	0,8

Fagblad og -tidsskrift

I 1973 begynte miljøaktivisten Pål Jensen å utgi et eget fagblad, Donaldisten, for å fortsette donald-forskningen der hvor Jon Gisle slapp. Bladet la også stor vekt på å være til hjelp for samlere. De 25 første utgavene av bladet ble utgitt av foreningen Gammeldonaldismens Venner, der nr. 25 kom ut i 1988. Etter dette overtok foreningen Donaldistene bladet, og de har så langt gitt ut to nye nummer (i 1995 og 2004). I 2007 dukket et nytt donaldistisk tidsskrift opp – KVAKK!, utgitt av Kelpie forlag og med donald-forfatter Tommy Kvarsvik som redaktør. Det finnes også flere donaldist-foreninger i andre land, for eksempel Danmark, Sverige og Tyskland.