Elliott Carter

Elliott Cook Carter jr. (1908–2012) var en amerikansk komponist.

Elliott Carter
Født		11. des. 1908[1][2][3][4] Manhattan[5] New York[6]
Død		5. nov. 2012[1][2][7][3] (103 år) New York[8]
Beskjeftigelse		Komponist, musikkpedagog, universitetslærer
Utdannet ved		Harvard University École Normale de Musique de Paris Horace Mann School Longy School of Music of Bard College
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Green-Wood Cemetery
Medlem av		American Academy of Arts and Letters Akademie der Künste Berlin American Academy of Arts and Sciences Harvard Glee Club
Utmerkelser		13 oppføringer Guggenheim-stipendiet (1945)[9] Rome Prize National Medal of Arts (1985)[10] Grammy Trustees Award (2009) Harvard Centennial Medal Pulitzerprisen i musikk (1960; for verk: String Quartet No. 3)[11] Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1995)[12] Ernst von Siemens' musikkpris (1981)[13] Arts and Letters Award in Music (1950)[14] Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres Guggenheim-stipendiet (1950)[9] Honorary Member of the International Society for Contemporary Music Royal Philharmonic Society Award (Chamber-Scale Composition; 1997; for verk: String Quartet No. 5)[15]

Han skrev relativt få, men innflytelsesrike verk mens han var i det som vanligvis er produktiv alder. Sent i livet ble han svært produktiv og fra han var 90 til 100 år gav han ut mer enn 40 verk,^[16] og ytterligere tre etter at han fylte 100.

Karriere

Carter studerte engelsk og musikk ved Harvard University og Longy School of Music; blant hans lærere var Walter Piston og Gustav Holst. Etter avlagt mastergrad i 1932 studerte han hos Nadia Boulanger ved École Normale de Musique i Paris fra 1932 til 1935, og avsluttet med å ta en doktorgrad. Deretter bodde han i New York og Waccabuc (NY), og fra 1945 i Greenwich Village.^[16]

Fra 1940 til 1944 underviste Elliott Carter ved St. John's College i Annapolis, Maryland. Under den andre verdenskrig arbeidet han for United States Office of War Information. Etter krigen underviste han ved Peabody Conservatory (1946 – 1948), ved Columbia University, Queens College, New York (1955–56) og Yale University (1960–62). Fra 1967 var han virksom ved Cornell University, og siden 1972 også ved Juilliard School. Han holdt årlige mesterklasser i komposisjon for Tanglewood Music Center.

Musikk

I sine tidligste, «neoklassistiske» verk, var Carter hovedsakelig influert av Stravinskij, Harris, Copland og Hindemith. Han hadde fått en grundig utdanning i kontrapunkt, fra middelalderens polyfoni til Stravinskij, og dette vises i de tidligste verkene hans, eksempelvis balletten Pocahontas (1938–39). En del av musikken han skrev under andre verdenskrig var fullstendig diatonisk og preget av en lyrisk melodikk som minner om Samuel Barber.

Han skrev i løpet av årene 1950-51 sin første strykekvartett. Dette 40-minutters lange verket ble et vendepunkt for Carters tonespråk; han låt nå langt råere, mer dissonant og kompleks enn i sine tidligere verk. Begrepet metrisk modulasjon (metric modulation) ble skapt for å beskrive den stilen Carter var den første til å utnytte systematisk. Den kjennetegnes av presist angitte, gradvise endringer i tempo og taktart, og man kan si at Carter gav tempoet den samme rollen som tidligere komponister gav tonaliteten.

Kromatikken og det tonale vokabularet minner om seriell musikk fra samme tid, men Carter brukte ikke serielle teknikker. I stedet utviklet og katalogiserte han alle mulige tonesamlinger, dvs. alle mulige tre noters akkorder, fem noters osv. Musikkteoretikere systematiserte senere denne ideen i musical set theory. I en rekke verk på 1960- og 1970-tallet genererte Carter det tonale materialet ved å bruke alle akkorder som er mulige for et spesifisert antall tonehøyder.

I 1997, nesten 90 år, skrev Carter sin første opera, What Next. Etter hvert som han ble eldre, ble musikken hans lettere (om ikke spilleteknisk), mer gjennomsiktig og humoristisk.

De mest kjente musikerne som har fremmet Carters musikk er Pierre Boulez, Heinz Holliger og Daniel Barenboim. Aaron Copland, Nicolas Nabokov og Leonard Bernstein var blant hans venner.

Utmerkelser

Carter fikk Pulitzerprisen i musikk både i 1960 og i 1973 og Ernst von Siemens' musikkpris i 1981, og har mottatt en mengde andre utmerkelser. I 1967 ble han tatt opp som medlem i American Academy of Arts and Letters. For sitt livsverk ble han 7. februar 2009 tildelt Grammy Trustees Award, som er en egen Grammy Award som gis til ikke-utøvende musikere.^[17]

Verk i utvalg

Orkesterverk

• Symfoni nr. 1 (1942, revidert 1954)
• Holiday-Overture (1944, revidert 1961)
• Variations for orchestra (1954–1955)
• Double Concerto for piano, harpsichord and 2 chamber orchestras (1959–61)
• Pianokonsert (1964)
• Concerto for Orchestra (1969)
• A Symphony of Three Orchestras (1976)
• Penthode (1984)
• Obokonsert (1986–1987), bestillingsverk av Paul Sacher
• Three Occasions for Orchestra (1984–89)
• Fiolinkonsert (1989), bestillingsverk av fiolinisten Ole Bøhn. Verket er også dedisert ham.
• Symphonia: Sum Fluxae Pretiam Spei (1993–96)
• Klarinettkonsert (1996)
• Cellokonsert (2001)
• Boston Concerto (2002)
• Dialogues for klaver og orkester (2003)
• Three Illusions for Orchestra (2004)
• Fløytekonsert (2008)

Kammermusikk

• Pianosonate (1945–46)
• Cellosonate (1948)
• Strykekvartett nr. 1 (1951)
• Strykekvartett nr. 2 (1959)
• Strykekvartett nr. 3 (1971)
• Brass Quintet (1974)
• Strykekvartett nr. 4 (1986)
• Kvintett for klaver og blåsere (1991)
• Strykekvartett nr. 5 (1995)
• Kvintett for klaver og strykekvartett (1997)
• Obokvartett (2001)
• Mosaic for Ensemble (2004)

Sceneverk

• Pocahontas, ballett (1938–39)
• The Minotaur, ballett (1947)
• What Next, opera (1997)

Kjente elever

• Ronald Caltabiano
• Joel Chadabe
• Alvin Curran
• Joel Hoffman
• Tod Machover
• Jeffrey Mumford
• Tobias Picker
• David Schiff
• William Schimmel
• Ellen Taaffe Zwilich