Emil Lenz

Heinrich Friedrich Emil Lenz (født 12. mars^jul./ 24. mars 1804^greg. i Tartu, Estland, død 10. februar 1865 i Roma) var en tysk-baltisk fysiker, best kjent for å ha formulert Lenz' lov i 1833.

Emil Lenz
Født		12. feb. 1804[1][2][3][4] Tartu[5][6][7][4]
Død		29. jan. 1865[6][2][4] (60 år) Roma (Kirkestaten)[8][6][9][4]
Beskjeftigelse		Fysiker, ingeniør, oppfinner, universitetslærer
Akademisk grad		Ph.d. (1840–; utdannet ved: Helsingfors universitet)[6]
Utdannet ved		Det keiserlige universitet i Dorpat[6]
Ektefelle		Anna von Helmersen
Far		Christian Heinrich Friedrich Lenz
Mor		Q124837382
Søsken		Robert Lenz[10]
Barn		Robert Lenz[11] Emma Samson von Himmelstiern
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet
Medlem av		8 oppføringer Det russiske vitenskapsakademi (1828–1830; professor II)[6] Det russiske vitenskapsakademi (1830–1834; extraordinary academician)[6] Det russiske vitenskapsakademi (1834–; akademimedlem)[6] Det prøyssiske vitenskapsakademiet (1853–; korresponderende medlem)[6] Accademia delle Scienze di Torino (1841–)[12] Russian Geographical Society (1845–)[6] Berlin Geographical Society (1863–)[6] Göttingens vitenskapsakademi
Emil Lenz på Commons

Han studerte ved Universitetet i Tartu i Estland. Fra 1834 var han medlem av Det russiske vitenskapsakademiet og fra 1840 til 1863 var han rektor ved universitetet i St. Petersburg. Han undersøkte hovedsakelig elektriske fenomener som elektromagnetisk induksjon og temperaturavhengigheten til elektrisk motstand.