Emilio De Bono

Emilio De Bono (født 19. mars 1866 i Cassano d'Adda i Lombardia i Italia, død 11. januar 1944 i Verona i Veneto i Italia) var en italiensk general i første verdenskrig og en fascistisk aktivist som hjalp til med å organisere det italienske fascistpartiet.

Emilio De Bono
Født		Emilio De Bono 19. mars 1866[1][2][3][4] Cassano d'Adda
Død		11. jan. 1944[1][2][3][4] (77 år) Verona
Beskjeftigelse		Politiker, offiser
Embete		Kongeriket Italias minister for Italiensk Afrika (1929–1935) senator
Parti		Partito Nazionale Fascista
Nasjonalitet		Kongedømmet Italia
Utmerkelser		Annunziataordenen
Emilio De Bono på Commons

Emilio De Bono, med hendene foran ansiktet, under Veronaprosessen

Liv og virke

Bakgrunn

Emilio de Bono var sønn av Giovanni de Bono, en offiser som nedstammet fra grevene av Barlassina^{[trenger referanse]}, og hans hustru Emilia Bazzi. Han hadde søsteren Maria.

Han vokste opp som ateist, i en form som var på sitt eget vis religiøs.^{[trenger referanse]} Hans overbevisning var at «[ateismen] er opplyst og rasjonell, basert på vitenskapelige prinsipper. Jeg er av det militære, som jeg beundrer fordi det er ateistisk».^{[trenger referanse]}

Militær

De Bono fikk militær utdannelse ved Militærakademiet i Modena og ble offiser i Bersaglieristyrkene i 1884.

Han deltok i den italiensk-tyrkiske krig og i første verdenskrig der han særlig utmerket seg i slaget ved Vittorio Veneto.^{[trenger referanse]}

Fascist

Han sluttet seg etter krigsslutt til fascismen og deltok i marsjen mot Roma i 1922, som gav fascistenes leder Benito Mussolini makten. De Bono ble senator i 1923, var guvernør i Tripolitania 1925–1928 og 1929–1935 koloniminister.

Den 3. april 1935 ble han utnevnt til øverstkommanderende for de italienske væpnede styrker i Afrika, men ble kalt hjem i november av Pietro Badoglio. I samband med det ble De Bono elevert til feltmarskalk.^[5]

De Bono ble deretter, ved siden av Mussolini selv, Cesare De Vecchi og Italo Balbo, en av de ledende i fascistpartiet PNF. Han tilhørte den konservative nasjonalistiske falanks innen partiet som motsatte seg den tilnærmelse til det nazistiske Tyskland som Mussolini førte etter at Abessiniakrisen i 1934 hadde forsuret båndene til de demokratiske statene.^{[trenger referanse]}

Ved den allierte invasjon av Italia i 1943 slutten han seg til kuppmakerne innen partiet og stemte i Det store fascistiske råd for avsettelsen av Benito Mussolini og hans fengsling. Etter at Mussolini var blitt befridd ved tysk hjelp, ble De Bono arrestert, stilt for retten i Veronaprosessen og dømt til døden av den nye tyskvennlige marionettregjering. Han ble henrettet ved skyting sammen med Galeazzo Ciano, Luciano Gottardi, Giovanni Marinelli og Giuseppe Pareschi.