Engkransmose

Engkransmose (latin: rhytidiadelphus squarrosus) er en art av moser som har bred økologisk toleranse, og er vanlig i menneskeskapte habitater som plener og golfbaner. Den er utbredt i Eurasia og Nord-Amerika, og har blitt introdusert til den sørlige halvkule. Den er nærmest beslektet og forveksles ofte med fjærkransmose (rhytidiadelphus subpinnatus), en art som liker seg i fuktige og rike skoger.

Nærbilde av engkransmose

Beskrivelse

Engkransmosen danner en omfattende matte med forgreninger av stilker på inntil 150 mm lengde,^[1] omsluttet av blader som er 2 til 2.5 mm lange og bøyer seg skarpt bakover i rett vinkel slik at bladene sprer seg utover fra stilken.^[2] Bladbasene er brede, og har et par korte nerver.^[2] Planten produserer sjelden kapsler, og mesteparten av artens reproduksjon er aseksuell.^[3]

Utbredelse

Engkransmosen har sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule,^[1] og finnes over store deler av Eurasia og deler av Nord-Amerika, inkludert Britisk Columbia, Alaska, Washington, Oregon, Newfoundland og Labrador og Grønland.^[4]

Den har også blitt introdusert til det nordøstlige Nord-Amerika,^[5] Tasmania og New Zealand, hvor den nå er en invaderende art.^[6] Det første eksemplaret som ble samlet inn på den sørlige halvkule var i 1974 i Dundas Creek, vestlige Tasmania, men den første publiserte registreringen kom året etter fra en golfbane i Dunedin på New Zealands sørøy.^[3]

Økologi

Engkransmose som vokser i de belgiske Ardennene

Planten tolererer mange ulike typer jordforhold, fra kalkholdig gressmark til sur hede. Mest iøynefallende vokser den på mark som er tungt beitet og på golfbaner i fairwayer som blir regelmessig klippet,^[3] og det er den vanligste mosen som finnes på plener i Norge.^[7]

Siden den nesten alltid finnes i forbindelse med mennesker er det vanskelig å fastslå hva som er dens naturlige habitat, men en teori er at den kan ha utviklet seg som en plante på kystenger.^[5]

Taksonomi

Engkransmosen (rhytidiadelphus squarrosus) ble opprinnelig navngitt formelt som hypnum squarrosum av Johann Hedwig i verket Species Muscorum fra 1801,^[4] og regnes som utgangspunkt for nomenklaturen til de fleste moser.^[8]

Engkransmose (rhytidiadelphus squarrosus) forveksles av og til med fjærkransmose (rhytidiadelphus subpinnatus), og har i noen tilfeller blitt ansett som varianter av en samme art, særlig av botanikere fra USA,^[4] De blir likevel ofte forvekslet, og for eksempel kan rapporter som refererer til fjærkransmose egentlig handle om engkransmose.^[5] Både fjærkransmose og japansk mose (rhytidiadelphus japonicus) ble opprinnelig beskrevet som infraspesifikke navn innenfor engkransmose.^[4]

I motsetning til storkransmose (rhytidiadelphus triquetrus) og kystkransmose (rhytidiadelphus loreus) har engkransmose, fjærkransmose og japansk mose blader som ikke er plisserte. Engkransmose skiller seg fra japansk mose ved at den har en lang spiss på bladspissene, og fra fjærkransmose ved at bladene er tettere plassert på stilken slik at stilken bare kan sees gjennom bladbasene. Hos fjærkransmose er deler av stilken direkte synlig.^[4]

En ny slekt rhytidiastrum har blitt foreslått for en gruppe arter, inkludert engkransmose og fjærkransmose, men ikke storkransmose.^[4]

Forebygging av mose

Forebygging av mose handler ofte om å gi mosen dårlige vekstforhold. For eksempel kan dette gjøres gjennom å gi gress gode vekstforhold slik at mosen blir utkonkurrert. På steder der gress vokser dårlig kan man vurdere å legge blomsterbed, blomstereng, sedum, andre markdekkende planter, busker, dekkbark, eller å bruke området til dyrking av bær og grønnsaker. Imidlertid liker mose skygge, og man må derfor se an den enkelte hagen og tenke på at for eksempel busker, trær og bygninger kaster skygge som kan gi grunnlag for mer mosevekst.^[9] For eksempel har hager på nordsiden av et hus ofte mer skygge grunnet dårlige solforhold, og man kan da vurdere om det er lurt å anlegge plen der.^[9]

Å gi gress gode vekstforhold gjennom gode sol- og grunnforhold er en vanlig strategi for å unngå mose. Det sies at «der gress trives, liker ikke mose seg».^[10] Dette kan inkludere:

• Nok lys: Fjerne ting som skaper skygger i hagen, og ikke anlegge gress på de mest skyggefulle stedene
• Langt nok gress: Ved å klippe gresset høyt (over 40 mm,^[11] gjerne minst 50 mm^[12]) får mosen mindre sollys. Gresset bør klippes regelmessig.^[11] Særlig tidlig på våren kan det være fordelaktig at gresset får være litt lengre (60-80 mm).^[11] Om vinteren bør gresset stå langt (80-150 mm)^[11] siden mosen liker seg når det er kjølig og lite sollys.
• Drenering: Bakken bør ikke være for fuktig, siden mosen liker dette. Dersom bakken ofte er våt over lang tid bør den dreneres, for eksempel ved å grave grøfter slik at vannet kan renne unna.
• Næring: Gress vokser bedre hvis det gis næring i form av gjødsel. Kan særlig være nyttig på våren.
• Luft: Gress vokser bedre hvis bakken er luftig. Bakken kan gjøres mer luftig ved å bruke rett type sand i bakken. Man kan også stikke hull i bakken for lufting, for eksempel for hånd med en plenlufter eller med en maskin som vertikalskjærer.
• Surhet: Mose liker seg både i sur og kalkholdige jordforhold, men gress liker ikke at det er for surt.^[13] Dersom bakken er sur kan være en fordel å kalke, men mangel på kalk er ofte ikke årsaken til utfordringer med mose.^[10] Gress bør ha pH over 5.5.^[11]

Fjerning av mose

Mose som fjernes har en tendens til å komme tilbake, og det viktigste er derfor forebyggende tiltak som drenering og å gi gode vekstvilkår for gresset.^[9] Før man setter i gang med fjerning av mose er det derfor en fordel å legge en strategi for å forebygge fremtidig vekst, og dermed sørge for at fjerningen av mose gir varige resultater.

Mose kan fjernes for hånd med rive, men dette kan være tungt arbeid. En metallrive kan være egnet dersom man for hånd skal fjerne mose fra et lite område. Dersom man skal fjerne mose over et større område kan det være enklere å bruke egne maskiner for slik arbeid. Mosefjerner er en maskindrevet rive som river opp mosen uten å skade gresset.^[14] Vertikalskjærer er en litt kraftigere maskin som skjærer ned i plenen, og i tillegg til å fjerne mose skjærer den også opp røtter og gir mer luft til gresset.^[14]

Fjerning av mose kan føre til spredning av mose gjennom sporer, både når mosen fjernes for hånd og med maskiner.^[12]

Mose tåler ugressmiddel bra. En studie viste at engkransmose var relativt motstandsdyktig mot herbicidet Asulam (som nå er forbudt i EU).^[15]