Erling Wikborg

Erling Wikborg (1894–1992) var en norsk KrF-politiker og jurist. Han var stortingsrepresentant i tre perioder; for Akershus 1945–1949 og for Oslo 1954–1961. Han var leder for Kristelig Folkeparti mellom 1951 og 1955, parlamentarisk leder mellom 1954 og 1961 og var utenriksminister i Lyng-regjeringen i 1963.^[3]

Erling Wikborg
Født		5. nov. 1894[1] Drammen[1]
Død		6. apr. 1992[1] (97 år) Oslo
Beskjeftigelse		Diplomat, politiker, advokat
Akademisk grad		Cand.jur.
Barn		Tone Wikborg[2]
Parti		Kristelig Folkeparti
Nasjonalitet		Norge
Norges utenriksminister
1963
Forgjenger		Halvard Lange
Etterfølger		Halvard Lange
Erling Wikborg på Commons

Wikborg var cand.jur. fra 1918 og drev egen advokatforretning i Oslo fra 1923.^[4] Hans spesialfelt var sjørett.^[5][6] Firmaet han grunnla eksisterer fremdeles (som Wikborg Rein i Oslo). Han var varamedlem av Den Norske Nobelkomite fra 1. januar 1949 til 31. desember 1972, fungerende medlem 12. oktober 1965 – 31. desember 1966 og 28. august 1967 – 31. desember 1969.

Wikborg var æresmedlem av Kristelig Folkeparti. Han opplevde sitt kristne gjennombrudd i forbindelse med den såkalte «Oxfordbevegelsen» midt på 1930-tallet, sammen med bl.a. forfatteren Ronald Fangen og journalisten Fredrik Ramm.^[7] Det var i forlengelsen av denne erfaringen han ble politiker. Som urban akademiker var Wikborg noe av en «fremmed fugl» i etterkrigstidens lavkirkelige parti,^[8] med røtter i den vestlandske venstre-kulturen, og han spilte en viktig rolle i å utvikle partiet til et bredere, landsdekkende parti. Wikborg var tilhenger av norsk medlemskap i EEC/EF.^[9]

Wikborg er far til kunsthistorikeren Tone Wikborg,^[10] og var derigjennom svigerfar til forfatter og forlegger Peder W. Cappelen 1955-66.