Mount Everest
verdens høyeste fjell From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Mount Everest (nepali: Sagarmatha; tibetansk: Chomolungma) er verdens høyeste fjell, 8 849 moh. (målt på snødekket). Høyden på snø og is varierer mye, og fjellet ble i 1999 målt av National Geographic til 8 850 moh. (29 035 fot), hvilket er en høyde som ofte blir oppgitt i USA.
Mount Everest ligger i fjellkjeden Mahalangur Himal i Himalaya, på grensen mellom Folkerepublikken Kina og Nepal, og grensen går midt over fjellets toppunkt.
Administrativt ligger Nepals del av Mount Everest i Sagaramatha nasjonalpark i den østlige delen av Solukhumbu-distriktet, Sagaramatha sone, Østregionen. Den kinesiske delen tilhører den autonome regionen Tibet.
Remove ads
Navnenes opprinnelse
Mount Everest er på engelsk oppkalt etter George Everest, som var leder av kartleggingen av India og Himalaya i første halvdel av 1800-tallet. Da landmålinger først ble utført, var det ønskelig at lokale navn ble beholdt hvis mulig. Det ble gjort med andre fjell, blant annet Kanchenjunga og Dhaulagiri. Lederen av det indiske kartverket, Andrew Waugh mente at han ikke kunne finne lokale navn i vanlig bruk for fjellet. I virkeligheten fantes det mange lokale navn på Mount Everest, blant annet Deodungha («hellige fjell») på Darjeeling[2] og tibetansk Chomolungma som fantes på et kart fra 1733 utgitt i Paris av den franske geografen D'Anville. Waughs søk etter et lokalt navn ble hindret av Nepal og Tibets eksklusjon av utlendinger. Seint på 1800-tallet trodde mange europeiske kartografer feilaktig at Gaurishankar var et navn som de innfødte brukte om fjellet; Gaurishankar er et fjell mellom Katmandu og Everest.[3]
Det klassisk tibetanske navnet for Everest-fjellet[4] er ཇོ་མོ་གླང་མ («Hellige Mor»), og på offisielt tibetansk pinyin, Qomolangma, og romanisert som Chomolungma og (i Wylie-transliterasjon) som Jo-mo-glang-ma eller Jomo Langma.[9]
Den offisielle kinesiske transkripsjonen er 珠穆朗玛峰 (t 珠穆朗瑪峰), og pinyin-formen er Zhūmùlǎngmǎ Fēng («Chomolungma-toppen»).[10] I blant oversettes det til kinesisk som Shèngmǔ Fēng (t 聖母峰, f 圣母峰, lit. «Hellige Mor-fjelltoppen».
Remove ads
Geologi
Fra fjellets topp til toppen av det geologiske laget – det gule båndet – omtrent 8 600 moh., finnes «Qomolangma-formasjonen» (også kjent som Everest Formation eller Jolmo Lungama Formation). Dette er lag med kalkstein, dolomitt og siltstein fra jordas Ordovicium-periode. I steinen fra Qomolangma Formation er det funnet rester av marine dyr som trilobitter, muslingkreps og sjøliljer[12].
Remove ads
Klima, planteliv og dyreliv
Temperaturen på fjelltoppen i januar er gjennomsnittlig -36° C og temperaturen kan synke til -60° C; for juli er gjennomsnittstemperaturen -19° C.[13]
Faunaen består blant annet av en av de minste av artene i familien av Hoppeedderkopper - den himalayiske hoppeedderkopp (Euophrys omnisuperste). Arten er funnet så høyt som 6 700 meter.
Plantelivet består blant annet av mose som er funnet så høyt som 6 480 meter.[14]
Historie
Høydebestemmelse
Fjellområdet hvor Mount Everest ligger har mange topper over 8 000 moh, og det var ikke før den store britiske oppmålingen av India i 1856 at høydene ble fastslått, og det ble konstatert at Everest var den høyeste. Høydeberegningen tilsa at toppen var eksakt 29 000 fot over havet. Oppmålingslederen, Andrew Waugh, antok at dette kunne bli oppfattet som at høyden var blitt avrundet til nærmeste hundre fot. Det ble derfor bestemt at den offisielle høyden skulle være 29 002 fot. Senere målinger har fastslått høyden til 29 029 fot, altså drøye 8 meter høyere enn den første høydeberegningen.
I 2005 målte kinesiske kartmålere høyden til 8 848 moh. på isen og 8 844 moh. på bart fjell, og Kina og Nepal ble etter det enige om at den offisielle høyden skal forbli 8 848 moh.
Kartlegging av adkomstmuligheter
I 1913 ble det forsøkt å kartlegge adkomstmuligheter til fjellet fra Tibet: «Siden utlendinger ikke hadde lov til å reise inn i Tibet, måtte kaptein John Noel reise under forkledning, da han i […] forsøkte å finne den enkleste veien til Mount Everest. Han kom seg rundt 100 kilometer fra målet, men der ble han stoppet av en fjellkjede som ikke var avtegnet på hans mangelfulle kart. Noel klarte imidlertid å observere de øverste 300 meterne på fjellet, som da viste seg i tåkebankene».[15]
I 1921 ble adkomstmuligheter kartlagt av en ekspedisjon ledet av briten Charles Howard-Bury; George Mallory var medlem av ekspedisjonen.[16]
Klatre-ekspedisjoner før den første som nådde toppen
Allerede i 1922 var det en ekspedisjon som ikke nådde fjelltoppen. Flere fulgte før toppen ble besteget.
En kontroversiell teori er at Mount Everest ble besteget allerede i 1924 av George Mallory og Andrew Irvine. De to ble observert svært høyt på Nordryggen, på vei mot toppen, og ble aldri sett i live igjen. Klatrere som kjenner denne delen av fjellet mener at de to ikke var i stand til å komme over «the second step» på 8 600 meter – den siste vanskelige passasjen før toppen – med datidens utstyr og klatreferdigheter. Muligheten for at de to kom helt opp, men døde på returen, kan likevel ikke utelukkes helt.
I 1933 ledet briten Hugh Ruttledge en ekspedisjon.[17]
I 1934 var det en ekspedisjon.[18]
I 1935 ledet briten Eric Shipton en ekspedisjon.
I 1936 ledet Hugh Ruttledge nok en ekspedisjon.[19]
I 1938 ledet briten Bill Tilman en ekspedisjon.[20]
«I oktober 1950 invaderte Kina Tibet – og dermed ble det forbudt å […] [klatre] Mount Everest fra nordsiden. Men på sørsiden skjedde det en palassrevolusjon som gjorde at Rana-familien ble kastet fra den nepalske tronen. Det medførte igjen at Nepal åpnet for klatring fra sørsiden av Everest». «Dermed ble det arrangert en engelsk-amerikansk[-nepalsk] rekognoseringsekspedisjon fra Nepal-siden, der Charles Houston var leder. Gruppa tok seg opp Khumbudalen og opp til isfallet», uten å fortsette klatreruten videre - som går gjennom Stillhetens dal.[15]
Ekspedisjonen i 1951 til dansken Klavs Becker-Larsen[21] med flere avbrøt forsøket (fra Nepal) via Lho La-passet, og omgikk deretter passet ved å krysse hindringer ved Nampa La (og kom til Rongbuk-klostret).[15]
En sveitsisk-nepalsk ekspedisjon i 1952 gikk opp Geneve-kammen,[11] og «leir 6» ble satt i Sørskaret,[11] påfulgt av «leir 7» - satt i ca. 8 382 meters høyde; Tenzing Norgay og Raymond Lambert «gjorde de et toppstøt med» [medbrakte gassflasker med] oksygen; De kom ikke høyere en 8 595 meter; Sørtoppen ligger høyere opp. Dette var ny høyderekord (25 meter høyere enn Edward F. Nortons rekord). Etter monsunen ble det gjort et nytt forsøk, nå med en annen sveitsisk leder (og med blant annet Tenzing Norgay). Nå droppet de Geneve-kammen og «gikk direkte på Lhotse-veggen». Blant påfølgende ulykker ble en klatrer drept av fallende isblokker der.[15]
Dødsfall i årene før første bestigningen av toppen
Remove ads
Fjellklatring til topps
Fjellet ble først besteget av Edmund Hillary og Tenzing Norgay, som nådde toppen 29. mai 1953 via Sørøstryggen.
Den 1. mai 1953 dro ekspedisjonsmedlemmer oppover Stillhetens dal for å bygge «leir 4» (der forsyninger hadde blitt plassert [under én av ekspedisjonens tidligere utflukter]).[26] På 2. mai hadde ekspedisjonen kommet seg opp Lhotse-veggen og forbi den; ekspedisjonen fant «leir 5» fra «sveitser-ekspedisjonen» (i 1952) [27]
I løpet av en tur tilbake i Base Camp, ble det den 7. mai tatt hovedavgjørelser om toppstøtet.[27]
Fire gassflasker - «nevnt av sveitserne» [som deltok i 1952-ekspedisjonen] - ble funnet ved «[sveitsernes] leir 6»; ekspedisjonsmedlemmer hadde holdt utkikk etter sveitsernes [etterlatte] forsyninger.[27]
Ekspedisjonen hadde 14 medlemmer og var ledet av Lord Hunt. I tillegg jobbet 35 sherpaer og hundrevis[28] av bærere fraktet ekspedisjonens pikkpakk fra Katmandu til fjellfot-leiren på den nepalske siden av Everest – ifølge Alasdair McLeod fra Royal Geographical Society.
Etter førstebestigningen
I 1953 ble Hillary utnevnt til kommandørridder av Order of the British Empire. Han ble dermed opphøyd i ridderstanden og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn.
Om lag 3 000 personer har siden 1953 nådd toppen (per 2012), mens om lag 230 har omkommet siden 1922 og 100[trenger referanse] av disse ligger fortsatt igjen i fjellsiden. Allerede i 2007 var det gjennomført mer enn 4 100[29] bestigninger, med 633 bestigninger bare i 2007 som høydepunkt. Deretter ble det gjort 426, 462, 543 og 537 bestigninger de neste årene i henholdsvis 2008, 2009, 2010 og 2011.[30]
Klatreruter
Everest har to hovedklatreruter: Sørøstrygg-ruta[11] (fra Nepal), eller via Nordøstryggen fra Tibet (også kjent som Mallory-ruten). Det er omstridt hvilken rute som er enklest, Ellen Miller har sagt at begge rutene er ekstremt farlige.[32] Femten ruter (inkludert variasjoner) hadde vært brukt per 1996.[33] Den første bestigningen (til topps) gikk via Stillhetens dal, Lhotse-veggen og videre til Sørøstryggen i 1953. Påfølgende nye ruter: den første bestigning via Nordryggen skjedde i 1960 av en kinesisk ekspedisjon, via Vestryggen - bestigning i 1963;[34] og via sørvestveggen i 1975. En etappe på Vestryggen (som startet lenger vest, og var lengre enn Vestrygg-etappen i 1963) var en del av en klatrerute som først ble gjort i 1979.[35] Fullstendig bestigning via Nordveggen via Japanese Couloir og Hornbein Couloir i 1980. Via Sørvestveggens South Pillar seinere i 1980. Via North Col så til Nordveggen og Great Couloir senere i 1980. Via South West Pillar til venstre for Great Central Gully på sørvest-siden i 1982. Via Østveggen (Kangshung-veggen) i 1983. Via North Couloir (Nordveggen til Norton Couloir) i 1984. Via vestskulderen fra Rongbukbreen og videre via Hornbein Couloir i 1986. Til venstre for Kangshungvegg-ruten fra 1983, ble Østveggen-South Col-Sørøstryggen besteget i 1988. Via Nordøstryggen - via et punkt (på den) på under 7000 meters høyde - bestigning i 1995.[36] den første bestigningen via North-Northeast Couloir skjedde i 1996.[37]
Klatreruter (dertil også den første klatringen til toppen) har blitt valgt tildels av politiske grunner. Kinas grense var stengt mot Vesten på grunn av Folkerepublikken Kinas invasjon av Tibet, som startet i 1950.[38]
Nordryggen bestiges vanligvis via Rongbukbreen, og derfra opp enten en av fjellsidene eller langs Nordøst- eller Vestryggen.
Ruten som ble brukt ved den første bestigningen, har siden blitt den mest brukte ruten (opp fjellet).
3,20% av klatreforsøkene mellom 1921 og 2018 endte med at klatreren døde.[39]
Spesielle bestigninger av Mount Everest
- 1953: Edmund Hillary og Tenzing Norgay
- 1963: Nawang Gombu var den første til å nå toppen to ganger.
- 1975: Den første kvinnen til topps var Junko Tabei.[40]
- 1980: Første vinterbestigning skjedde den 17. februar 1980 av Leszek Cichy og Krzysztof Wielicki[41][42])
- 1980: Reinhold Messner (Italia), den første til å bestige Everest alene, uten oksygen-flaske
- 2000: Den første nedstigningen på ski ble gjort av Davo Karničar.[43]
- 2006: Den første nedstignigen på ski av en nordmann ble gjort av Tormod Granheim.[44]
- 2011: Apa Sherpa (21 ganger; 10. mai 1990 – 11. mai 2011) satt ny rekord i antall bestigninger[45]
- 2021: Tsang Yin-hung fra Hong Kong er den kvinnen som har brukt færrest timer til toppen.[46]
Første mann og kvinne fra forskjellige land
- 1953 - Av de to første som besteg fjellet var den ene fra New Zealand og den andre var fra sherpa-folket i Nepal.
- 1956 - Den første sveitseren var enten Ernst Schmied eller Juerg Marmet; de besteg toppen sammen.[47]
- 1960 - Tre kinesere hevdet å ha besteget toppen: Wang Fuzhou, Qu Yinhua og (tibetaneren) Gongbu (Konbu);[48] På grunn av mangelen på fotografisk bevis, ble påstanden betvilt, mer eller mindre. Seinere forsking og intervjuer har overbevist mange eksperter at kinesere kom til topps på fjellet i 1960.[49][50]
- 1963 - Den første fra USA til topps var Jim Whittaker.[51]
- 1975 – Første kvinne til topps var Junko Tabei (fra Japan).[52][53]
- 1985: Bjørn Myrer Lund eller Odd Eliassen var første nordmann på fjelltoppen[n 1]
- 2004: Randi Skaug var første norske kvinne som besteg fjellet.[n 2]
Større dødsulykker
I 1970 døde seks nepalere (fra sherpa-folket) fra samme ekspedisjon i et snøskred, og en bærer ble drept av et serac icefall, og én [utenlandsk] klatrer døde.[54]
I 1996 døde åtte klatrere og fjellførere i en ulykke.[55]
Snøskredet i 2014
Utdypende artikkel: Mount Everest-snøskredet i 2014
Snøskredet i 2014 gikk 18. april 2014 ved Everest Base Camp. Dette drepte 16 nepalske fjellførere. Per 20. april var bare 13 av de omkomne funnet, og søket etter de resterende tre ble avsluttet på grunn av vanskelighetene og faren som letemannskapene ble utsatt for. Noen sherpa-fjellførere ble svært oppbrakte over den lave kompensasjonen som familiene til de omkomne ble tilbudt fra myndighetene og innstilte videre virksomhet for resten av sesongen.[56]
Mer enn 200 personer har omkommet i klatreulykker på Mount Everest, men snøskredet i april 2014 er den største enkeltulykken på fjellet.[57]
Miljøpåvirkning, forurensning og miljøvern
Klatreren Apa Sherpa erindrer at klatreruten til toppen pleide å være dekket av is og snø i 1990 da han først besteg fjellet, og at 21 år seinere har slitasjen (degradation) bidratt til at berggrunnen er blitt synlig på deler av selve klatreruten.
Forsøpling av fjellet førte til at Apa Sherpa organiserte en ekspedisjon som fjernet 5 000 kg søppel fra fjellet.[58] Dette var hovedsakelig avfall og utstyr som hadde blitt etterlatt etter diverse klatreekspedisjoner som er gjennomført på fjellet gjennom årene.
En kvote på åtte kilo søppel må tas med ned fra fjellet av hver klatrer, ellers kan klatreren bli bøtelagt 4 000 dollar av nepalske myndigheter.[59]
Motstand mot bestigninger utført av eldre og barn
 | Utdatert: Denne teksten kan inneholde feil på grunn av informasjon som er utdatert. artikkelen Du kan hjelpe med å oppdatere artikkelen. Artikkelens diskusjonsside kan inneholde mer informasjon. (mai 2021) |
Da en 13-åring besteg fjellet i 2010, skrev britisk media at det grenset til barnemishandling.[60] I etterkant av bestigningen har Kina innført 18-års aldersgrense for bestigning av fjellet. Yngre klatrere kan tillates av regelverket i tilfeller der særskilt legeattest blir tatt til følge av Kina,[61] noe som ikke har skjedd per 2013. Nepal hadde allerede forbud mot bestigning av fjellet for klatrere under 16 år. En nepalsk 16-åring måtte amputere flere tær da han deltok i en ekspedisjon.
I mai 2013 besteg en japansk 80-åring toppen, mens en nepalsk 81-åring måtte snu halvveis på grunn av uvær. Derfor varslet også nepalske myndigheter at de ville stille strengere krav til helse, alder og andre forhold for potensielle klatrere før tillatelse gis.[62]
Koronavirus-pandemien
Minst 17 personer med tilknytning til Everest-ekspedisjoner, har fått påvist smitte per mai 2021, ifølge BBC.[63][64] Disse var blant de 394 personene som fram til da hadde fått klatretillatelse [på nepalsk side].[65]
På den kinesiske siden har ingen utlendinger fått klatretillatelse siden 2020.[66] Klatring på den kinesiske siden ble stanset i 2021 på grunn av pandemien.[67]
Norges klatreforbund meldte i april 2021 at det vil «være i tråd med den [norske] nasjonale dugnaden å avstå fra slike ekspedisjoner – særlig når det ikke er mulig å holde avstand på en tur som denne».[68]
Remove ads
Helikopterlanding på toppen
I 2005 landet et Eurocopter AS 350 B3 på toppen av fjellet, uten vitner. Oppholdet varte omtrent i fire minutter. Landingen var en såkalt «hover landing», der piloten lot rotorene snurre kontinuerlig.[69]
Næringsliv
Om kommersialiseringen av fjellet sa Jamling Tenzing Norgay i 2003 at rike spenningssøkere uten erfaring med fjellklatring var blitt et vanligere syn på toppen: «En må fortsatt klatre fjellet med egne føtter. Men ånden av eventyrreise er ikke der lenger. Den er tapt. Det finnes klatrere som ikke har anelse om hvordan man skal sette på seg stegjern. De klatrer fordi de har betalt $65,000, og det setter livet til andre i fare.»[70]
Reinhold Messner la til i 2004: «Du kunne dø under en hvilken som helst bestigning, og det betød at du var ansvarlig for deg sjøl. Vi var virkelige fjellklatrere: forsiktige, årvåkne og til og med redde. Fjellklatring var ikke en måte å lære hvor store vi var. Vi lærte hvor lett vi kunne knuses, hvor svake og hvor redde vi er. Dette kan en bare finne ut av hvis en utsetter seg for en høy grad av fare. Jeg har alltid sagt at et fjell uten fare, er ikke et fjell. (…) fjellklatring har blitt forvandlet til turisme og show. Disse kommersielle turene til Everest, de er fortsatt farlige. Men fjellførerne og organisatorene sier til sine kunder: «ikke bekymre deg, alt er organisert». Klatreruten blir preparert av hundrevis av [nepalere som er etniske] sherpaer. Ekstra oksygen er tilgjengelig i alle leirene, helt opp til toppen. Matlaging og klargjøring av seng ordnes av andre. Kundene føler seg trygge og bryr seg ikke om risikoene.»[71]
Remove ads
Infrastruktur
En ny meteorologisk stasjon har vært online siden 2008, rundt 8 000 moh.[72]
Fjellfoten på den nepalske siden har en såkalt Everest Base Camp; på den kinesiske siden ligger den andre leiren (som kalles Everest Base Camp). Leiren på nepalsk side ligger (2013) 5 364 meter over havet.
Kriminalitet
Tyveri av næringsmidler og oksygenflasker fra depoter langs klatrerutene har blitt meldt flere ganger. Boka High Crimes av Michael Kodas beskriver uetisk adferd blant fjellførere og […], prostitusjon og hasardspill i leiren på Tibet-sidens fot, bedrageri i forbindelse med salg av oksygenflasker, og klatrere som samler inn penger hvor formålet om søppelfjerning fra fjellet synes å være et ledd i et bedrageri.[73][74]
I 2016 ga et utenlandsk ektepar falsk dokumentasjon til Nepals myndigheter, vedrørende toppbestigning av Everest; Nepal nekter ekteparet å bestige fjell i landet i ti år - som straff.[75][76]
Steder
- [Nord-nordøst-passet] North-Northeast Couloir[77]
- Kangshung-veggen (Kangshung Face) også kjent som Østveggen
- Sørskaret[78]/ Sydskaret/[79] Sydpasset[15] (South Col) [på 7906 meters høyde][80]
- «Hornbein-passet» (Hornbein Couloir) er ei renne[81] på Nordveggen
- [Norton-passasjen] Norton Couloir
- Rainbow Valley[82]/ «regnbuedalen»
- Nordskaret[11]
- På den nordøstlige klatreruten finnes blant annet Green Boots Cave.
- Sørøstryggen går fra fjelltoppen - til Sørskaret (7925 moh.)
- Steder på Sørøstrygg-ruta[11] er blant annet
- Skråningen som ligger igjen etter at Hillary-steget[83] ble utradert under Nepal-jordskjelvet i 2015.[84] (Hillary Step; Klatringa fra toppen av fjellet til Sørtoppen har blitt beskrevet: «Den øverste delen av Everests sørøstrygg er en tynn, tungt hellende egg som bukter seg 400 meter mellom hovedtoppen og en sekundærtopp kjent som Sørtoppen. Å ta seg over den hakkete ryggen byr ikke på noen store tekniske vanskeligheter, men den ligger skrekkelig utsatt til. Etter et kvarters krabbing langs randen av en 2000 meter dyp avgrunn var jeg ved det beryktede Hillary Step, en bratt renne midt på eggen som krever en viss teknisk manøvrering. Jeg sikret meg til et fast tau og gjorde meg klar til å rappellere over kanten», skreiv Jon Krakenauer.[11])
- Sørtoppen[85] (South Summit)
- Balkongen[86]
- Under dødssonen ligger blant annet Geneve-kammen/[11] Eperon des Genevois («Geneve-pillaren»), navngitt av stedets første utforskere i 1952 - en sveitsisk[87]-nepalsk ekspedisjon. Denne ryggen[88][89] strekker seg mellom 7620 til 7920 moh.[90]
- Lhotses nordvest-vegg
- Stillhetens dal[91]/ [«vestre Qwm»] Western Qwm[92]
- Khumbu-isfallet[93]/(Khumbu Icefalls)[32] ligger på 5,486 meters høyde.
Bilde fra Green Boots Cave - en heller på 8.500 meters høyde. Kroppen i bildet mistet livet i 1996 og har ikke blitt tatt ned fra fjellet per 2019.[94]
Remove ads
Se også
Noter
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads